Jeg var 12 år i 1975. Det var sommer og ferietid hos ho bestemor og han bestefar på den lille bondegården deres på Nervei. Der hadde de sauer og kyr, og bodde på en måte i en annen tidsalder; en verden av nøysomhet, hardt arbeid, gjenbruk, dyrevelferd, læstadiansk bibeltro og et mantra som gjennomsyret hele tankesettet: Vi skal ikke ta mer enn vi har bruk for. Jeg syntes de var håpløst gammeldagse og misunte mine klassevenner som var på bilferie sørpå, og kom hjem med nye klær og nye «søringord».

På bestemor-kjøkkenet hang det plastposer til tørk over ovnen. De var så utvaska at de var blitt grå. – Dæm e no enda brukanes, sa han bestefar tørt, nesten fornøyd. Skjorta han hadde på seg var tynnslitt ved albuene, «lestan» var stoppa flere ganger, og pipa luktet surt av gammel tobakk. Radioen var bare på når det var nyheter, værmelding og andakt, ellers var den avskrudd for å spare på batteriene. 

På utedoen var det aviser å tørke seg med, såpa i vaskekjelleren var velbrukt og så tynn at den knakk i flere deler på slutten av sitt «såpeliv». Ute på tunet vasket vi håret med grønnsåpe om sommeren, hengte klær på snora og gikk barføtter uansett vær fordi vi lekte at vi var steinaldermennesker. Det fantes ikke barneleker i huset, og tv´n var sjelden påskrudd. Bestefar sa enten at den var ødelagt eller at det kostet mye strøm og la den stå på, så når vi kjedet oss stakk vi ned i fjæra for å lete etter skatter som havet hadde tatt med seg fra fjerne himmelstrøk, og samlet fine steiner som gjorde lomma tung på hjemturen. Jeg kan ikke huske at vi hadde voksne som passet på oss der vi vassa i fjæra, hoppet i havet fra kaikanten når sommeren ble for varm eller gikk i stupbratte fjellskråninger ute av syne for folk i bygda. 

Maten måtte spises opp. Alt sammen på tallerkenen skulle være borte før vi fikk gå fra bordet. Jeg ser fremdeles for meg han bestefar som legger tallerkenen litt på skrå mens han bruker kniven for å skrape bort alle synlige spor av matrester. Hvis det mot formodning var rester igjen etter måltidene, ble det laget løype til sauene, slik at de fikk litt variasjon fra det kjedelige tørrhøyet som dominerte menyen. 

Spranget fra denne nøysomheten til dagens overforbruks-samfunn er ufattelig, på grensen til skammelig hvis man tenkte som bestefar. På få år har vi blitt til mennesker som kaster brukbare ting, reparerer sjelden det vi har, handler mer mat enn vi klarer å spise og kjøper, kjøper, kjøper, og kaster mer og mer. Uten en tanke på av vi forsøpler kloden, og utrydder dyreliv, natur og til slutt oss selv.

Når jeg ser tilbake på besteforeldregenerasjons nøysomhet kjenner jeg et stikk av skam når jeg sammenligner mine forbruksvaner med deres. Det skulle altså bare ta et par generasjoner for å viske ut en livsstil som vernet naturen, dyrelivet og mennesket selv. Jeg er glad for at bestefar slipper å se at nøysomhet ikke lenger er en dyd av nødvendighet. Jeg tror ikke ordet skammelig ville være strengt nok.