Jeg var mye alene hos mine besteforeldre på morsiden fra jeg var 7-8 år. Ikke bare på somrene, men også på høsten i bærtia eller i påsken, og selvsagt på våren/forsommeren for å hjelpe til under lamminga. Jeg skulle bli bonde, det var helt klart, sa jeg til bestefar som satt på kjøkkenet og bøta garn med mysende øyne i dårlige briller kjøpt på postordre, mens han hysja på meg når værmeldinga kom med utvida varsel for fiskebankene. Det tok jo en evighet.

Etter å ha fått den med seg, sa han tvilende: Ja ha, så du skal bli bonde og overta her. Vi får no se på om det blir bondejente av deg, sa han med tvil i stemmen og mente tiden fikk vise. Han fikk rett. Det ble ikke sånn, ungdomslivet og akademia skjedde, og plutselig var Nervei blitt ferieminner.

Likevel, jeg lærte mye om livet og om den sjøsamiske kulturen i praksis i Finnmark på 70-tallet, nettopp fordi jeg var så mye på Nervei. Og det jeg lærte stod ikke i skolebøkene våre. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi lærte om FiFi og FoFo, sultne barn i Afrika og sang «kumpajamaylord» og ikke en eneste samisk joik/sang – ikke før redninga kom. Ante – han lærte oss å joike.

Joiken har dobbel bunn, og kan også tolkes som en samfunnsmessig kritikk av fornorskning av samer. Jeg blir så usigelig trist over at det norske skolesystemet som tok fra oss vår historie.

Det var mye fisk hjemme hos oss i Mehamn, men ingenting slo Nervei-slekta sitt inntak av fisk, eller uttalt fesk på dialekt. Vi snakke boknafesk, saltfesk, surfesk (som hadde ligget under tanga eller i sneskavlan), feskesuppa, ferskfesk, feskekaker, feskebolla, feskepudding, plukkfesk, saltauar, tørrfesk, råskjæring, laks i form, kokt og stekt rogn, kald lever, saltlaks eller røykalaks på brødskiva, og bestefar sin yndlingskvelds: Bestemor sine grovbrød (som var så mørk at de så ut som de også inneholdt bark), et tjukt lag med melange (ikke smurt, men skjært med kniv), kald fesk pynta med like kald lever fra møljemiddagen. Vet dokker, det «drøppa» av skiva. Risengrynsgrøt på lørdagan – og lam eller sau i alle varianter på søndager – redda uka.

Vi spiste forresten lenge på Litago, den siste kua da ho ble slakta på midten av 70-tallet, men som unge syntes jeg det var fælt å spise en venn, så jeg klemte potet og gulrot i brunsausen og lot som det var litt kjøtt i det rotet som oppstod på matfatet.

Noen ganger lagde jeg meg hvetemelsgrøt i all hemmelighet når middagen var uspiselig, bare førr å overleve. Når vi tok opp potet fra potetlandet kokte vi den, hula den ut og fylte det med salt og meierismør. Kaloribombe. Husk at det ikke var butikk på Nervei, så det var lite godteri og potetgull å få tak i. Vi brukte også ost i kaffen sånn som de voksne, det var så godt at det nesten var godteri.

Da bær-tia kom fikk vi stagga oss litt på sukkerhungeren våres. Vi spiste masse mens vi plukka, og når vi kom hjem klemte vi blåbær i lag med sukker og nærmest drakk syltetøyet, for det var ikke nokke vits med brød, det rant tvers gjennom brødskiva uansett, – mye søl. Molta måtte vi lure vekk, for ho bestemor vokta den som hauken, den var så verdifull at det lønte seg mer å selge den enn å ete sjøl. Krøkebæra kom så sent at skolen var begynt og vi måtte ut til Mehamn. Men i høstferien kunne vi få smake på den beste krøkebærsafta som noen gang har eksistert. Den smakte høst og Nervei.

I mai var det mye rød-dager, så jeg fikk reise til Nervei og bli med på måseggsanking hvis det høvde sånn. Det var egentlig ganske enkelt å plukke hadde det ikke vært for et leven uten like med måseskrik og måsestup av en annen verden. – Ha på hætta, ropte ho bæstemor, så dem ikke hakke dæ i hauet. Når vi kom hjem etter det levenet med de måsan, ble eggan lagt i vann, sånn at man var sikker på at dem ikke var stroppa. En av onklene mine, brydde seg ikke om at det var begynnelse på «måsegg-foster» i noen av eggene, av og til kunne jeg høre at det knaka når han tygde etter at han hadde kokt dem bare bløtkokt.

Tiden mellom at sauan var på sommerbeite og slåtta ikke var begynt ga rom for litt ferie for både voksne og barn. Men for dem som var vant å jobbe, sånn som han bestefar, var det ei rastlaus tid. Heldigvis for ham kom tørrfiskbåtene inn i varmeste tia for å hente tørrfisken, så da var det litt å gjøre for en som hatet ferie, eller «lediggang», som han kalte det. Vi unger hjalp til så godt vi kunne, og fikk noen kroner som brant i lomma og som ville blitt brukt 100 % på godteri hadde det vært butikk på Nervei.

Men det var det på Langfjordnes hos ho Erna. Så søskenbarnet mitt på snart 10 og jeg på snart 12 fikk overtalt onkel Andreas til å ta den lille motorbåten sin og frakte oss dit. Han skulle likevel på besøk til noen venner, sa han, så det passet jo bra.

Vi kjøpte masse godteri og satte oss på kaikanten i solvarmen og nøyt sjokolade og tyggis mens vi dingla med beina, og fikk tia til å gå før onkel Andreas kom fra sitt besøk.

Sånn gikk somrene på Nervei på 70-tallet. Vår livsstil den gang er snart moden nok til å bli en del av Finnmarks historie. Det er rart. Nå er det vi som kan og skal fortelle om gamledager, om hvordan det var, hva vi gjorde, hva vi spiste, hvordan vi bodde, og hvordan vi levde. Matkulturen er naturligvis en viktig del av den fortellingen.

Og så er så glad for at den sjøsamiske kulturen får oppmerksomhet. Det blir fort for mye fokus på reindriftskulturen. Den er likevel den delen av det samiske som for tiden har kraft nok i seg til å demme opp og verne oss mot amerikanisering, «bylivsmodernitet» og overfladiskhet.

Takk for oppmerksomheten, og så avslutter jeg med min 70-tallsfølelse som Ante alltid vekker hos meg. Vi tåler den en gang til, ikke sant? Jeg skal bare oversette den til alle dere som trodde at den bare hadde et politisk budskap om fornorskning. Som så mye av det samiske har den dobbel bunn.

_________________________________________________________________________

Her er «Ante-sangen» på samisk og norsk (oversatt):

Man-ne gal’ gá æd-ni gán’ da læt nu biv-nut-jå.

Hvorfor skal gutten til mamma være så ettertraktet?

Hå-lá-lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá låi-låi-lá

Refr.

Håi – lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá låi-lái-lá

Håi – lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá låi-lái-lá

Gå dan gabb’ba bæska biddjala ja båddjelii 

Når han kler på seg den hvite pesken

dat baddjeniedat birra jåradæmen – jå refr.

blir han omringet av (reindriftsame)jentene

Gå dan l´d’degávti biddjala jå baddjelii de

Når han kler på seg kofta

dat dálo-nieidat birra jåradæmen – jå refr.

blir han omringen av (fastboende same)jentene

Gå dan alit dræssa biddjala jå baddjelii de

Når han kler på seg den blåe dressen

dat riv’ guniedat birra jåradæmen – jå» refr.

blir han omringet av (alle norske kvinner som ikke er samer) damene