I bestefar si laksehytta fikk vi til nød lov til å være. Det var hans fristed og arbeidssted hvor alt som fantes der var selvbygd, samlet og ervervet av ham.

– Ingenting skal røres, alt skal stå på sin faste plass, sa han strengt da vi til slutt hadde blitt så gammel at han trodde han kunne stole på oss og lot oss være der alene.

Vi var ikke interessert i verken laks eller oppsamlet vrakgods og «skatter» fra havet, vi ville bare ha et sted å være i fred for de voksne. – Og kanskje få besøk av gutter fra nabobygda som kom klatrende over det stupbratte berget eller ankom sjøveien med egen båt.

Men for bestefar og hans generasjon hadde laksehytta stor betydning, både økonomisk og praktisk. Sjølaksefiske var en meget viktig del av kombinasjonsnæringstilpasninga for matauk og omsetting i sjøsamiske områder.

Det dokumenteres også i NORUT sin rapport fra 2009 med tittel «Sjølaksefiske i sjøsamiske områder – rettigheter og kulturell betydning.«

Kanskje var det også et fristed for han bestefar, en liten «ferie» fra familieliv og alt som følger med når man er familiens overhode? – Selv om ordet ferie neppe fantes i bestefars vokabular. «Lediggang er roten til alt ondt», ville han sagt hvis jeg hadde bedt ham forklare hvorfor ferie var et fy-ord for ham.

Laksehytta var så langt fra komfort som overhodet mulig. Bygd med rekved og torv, kledd med takpapp og stendere som sjelden bestod av én hel lengde, stod den trygt mot været. Fjæresteinan som «grunnmur» ga god lufting og plass til utstyr og andre ting man fant i fjæra som kunne komme til nytte.

Ytterpanelet på et par av de minst værharde veggene lot vente på seg, helt til neste generasjon. Køyesengene var kort og smal, hard og ligge på, neppe «nymotens» skumgummi, føltes nesten som gamle klær som var stappet inn i et hjemmesydd laken. Men for oss var det ikke så nøye, vi fikk være i fred fra de voksne, det var alt som betydde noe.

Doen på laksehytta var fjæra. Bestefar hadde satt opp en trestokk mellom to små berg rett ved flomålet, en skikkelig stødig sak som havet hadde brakt i land en gang i tiden. Der satt vi – søskenbarnet mitt og jeg – og dinglet med beina og venta på at naturen skulle gå sin gang. Ofte tok det litt tid, så det kunne fort bli litt både kaldt og ekkelt å få både kuling og sjøsprøyt i bakparten mens vi gjorde vårt fornødne. – Ka skal vi tørke oss med, ropte vi i motvind.

– Det er småstein og kvister nok i fjæra, ropte han bestefar tilbake, mens han rista på hodet over unger som var bortskjemt med innedo og dasspapir. Så snudde han ryggen til og gikk med de store sjøstøvlan som glippa med lyd for hvert skritt han tok, fordi han ikke brukte ullæsta om sommeren. – Man må ikke slite ut gode læsta til ingen nytte. Jeg hørte ikke at han sa det, men jeg visste at det var sånn han tenkte. Tydelig kroppsspråk var hans varemerke, og det måtte til, for han sparte på ordene, som alt annet.

Inne i hytta var det en gang, et kjøkken med en godt brukt vedovn og et lite sovekammers innenfor. Det var det. Et sjølsnekra langbord, en krakk og noen pinnestoler som enten var trebent eller faretruende lealaus, benyttet vi på eget ansvar.

– Se, sa jeg til søskenbarnet mitt, han bestefar har glemt å tømme askebegeret, det ligger noen sneiper her, skal vi prøve å røyke? Nei, sa hun bestemt, men jeg ville teste. Jeg fyrte opp, holdt på å ta fyr i panneluggen, trakk inn og trodde jeg skulle slå meg ihjel da den trebeinte stolen tippa og jeg ramla bakover og knalla haue i golvet.

– Æ blei litt svimmel, sa jeg til søskenbarnet mitt og lot som det ikke brydde meg. Sannheten var at jeg holdt på å spy, nærmest omkomme, for jeg hadde tatt et par magadrag av knusktørr rulletobakk av type karva blad som hadde overlevd tørken i vinduskarmen i månedsvis. Jeg var grønn i ansiktet og nær ved å besvime. Søskenbarnet mitt så på meg med bestemthet i blikket, og sa med stoisk ro at det der skulle i alle fall ikke hun prøve.

Nå skal det være sagt at han bestefar ikke var særlig begeistret for våre opphold i laksehytta. Han fikk vel nyss om at vi ikke var der verken for å vaske, rydde, sanke rækved eller fiske. Kanskje han til og med fikk høre at vi hadde hatt guttebesøk?

For meg er minnene om laksehytta til han bestefar fylt med en takknemlighet for at jeg fikk oppleve en så viktig del av Finnmarks historie og kultur. Det er nesten som å vært i en tidskapsel.

Laksehytta er fremdeles i familien. Det er godt å vite.

---

Sjølaksefiske er en særrettighet for de som bor i Finnmark. Alle kan søke om lakseplass, men primærnæringsutøvere og bosatte i kommunen prioriteres ved tildeling. Lakseplassene tildeles for tre år.  Kilde: FeFo

---

Om sjølaksefiske som kombinasjonsnæringstilpasning.

_{«Norske myndigheters fornorskningspolitikk og 50- og 60-tallets sentraliseringsprosess bidro til en relativ opphopning av samer i kystsamfunn i nord. Disse områdene defineres som sjøsamiske områder. Denne undersøkelsen konkluderer med at sjølaksefiske har inngått som en del av en kombinasjonstilpasning for matauk og omsetting i sjøsamiske områder, her avgrenset til kystkommuner i Finnmark fylke og Nord-Troms. Det har i de senere årene vært en kraftig nedgang i befolkningstallet i disse områdene og kombinasjonstilpasning er av ulike grunner ikke lenger så utbredt. Når det gjelder sjølaksefiske, så er gjennomsnittsalderen for utøverne høy og rekrutteringen til aktiviteten lav. Til tross for dette så konkluderes det i denne undersøkelsen med at sjølaksefiske bidrar til en fortsatt bosetning og aktivitet i disse områdene, og at sjølaksefiske derfor er av betydning for videreføring av sjøsamiske kultur; definert som kunnskap, verdier og tradisjoner i områder med en sjøsamisk historie. Undersøkelsen konkluderer videre med at samene gjennom sin status som urfolk har særlige rettigheter til både deltakelse i forvaltning av fiske og til utøvelse av fiske. Det presiseres imidlertid at en rettighet til laksefiske ikke er ensbetydende med en bruksrett dersom dette ikke er ressursmessig forsvarlig. Det påhviler med andre ord norsk villaks-forvaltning å tilse at utøvelse av rettigheter ikke går på bekostning av norske myndigheters internasjonale forpliktelser med hensyn på vern av biologisk mangfold.»}

^{Kilde: «Sjølaksefiske i sjøsamiske områder – rettigheter og kulturell betydning«. NORUT.}

___________________________________________________________________

Forsidefoto: Sjøsamisk Tun, Smørfjord. ⓒSandalsand