Mine besteforeldre hadde en liten bondegård med kyr og sauer og et par fjøskatter som fanget mus og gjorde ugagn.

Jeg så for meg at der kunne Jesus-barnet ha vært født, for det var sånn ro i fjøset når sauene og kyrne sto på båsen og spiste tørrhøy med et dryss av kraftfôr i anledning julekvelden. Jeg så det så levende for meg, og drømte alltid om å være hos bestemor og bestefar i jula. Men det passet seg aldri sånn, så min jul i fjøset forble en fantasi og med årene et slags minne.

Hver jul maste jeg på mamma og pappa om å få dra til besteforeldrene mine og feire jul. Men Finnmarkskysten ved juletider er ikke noe å spøke med. Den var mørk og stormfull, så noe reising for småunger på den tiden av året kommer ikke på tale, sa de voksne.

– Dessuten blir du bare skuffet når du finner ut at bestemor-fjøset ikke er en kopi av fjøset i juleevangeliet. Og du har kanskje ikke tenkt på at Jesus vil være veldig opptatt, selv om han har julenissen som kjører ham rundt med gavene, så du hadde nok ikke fått sett ham likevel.

Så det ble julefeiring i Mehamn som vanlig. Og der var det ikke mye ro og tid for ettertanke. Det var tidlig på 1970-tallet og vi skulle feire hos farmor med 16 småunger, søsken og søskenbarn, og ni voksne i et etterkrigshus med smal stue og stort kjøkken. Det var så mange gaver under treet at det så ut som et berg. Nesten like høyt som meg, som allerede var blitt syv år og storesøster nok en gang.

Julemiddagen smakte bare brunsaus og varte i en gedigen evighet, skoene var for trang over vristen og føttene rakk ikke ned til gulvet, uansett hvor mye jeg prøvde. Dessuten var det varmt og røykfylt, Petterøes 3 med innslag av julesigarer. Det sved i øynene.

Men endelig var det tid for det aller viktigste; å pakke opp gavene. Med 16 unger ble det selvsagt kaos. Pappa skulle dele ut gavene i fred og ro, i rettferdig rekkefølge, det var planen, men med utålmodige småunger og et par cognac han hadde unte seg til dessert ble det full forvirring. Jeg fikk to racerbiler, strømper som var for store, og et smykkesett i plast som ramlet under haugen med gavepapir og aldri ble funnet igjen. Jeg var nesten på gråten, og lengtet etter bestemor-fjøset og drømmen om en tv-jul der alt var perfekt.

Så ble jeg plutselig 12 og trodde verken på julenissen eller Jesus. Jeg ville egentlig ikke være hjemme heller, med bråkete søsken og Donald Duck på tv-en med sin gneldrende stemme. Hele min julestemning var avhengig av at det lå en bitte liten gaveeske med et smykke som min hemmelige kjæreste hadde lovet å gi meg. Den var ikke der, og hele jula ble en pubertetskatastrofe jeg uten hell har klart å slette fra minnebanken.

Det var også blitt mer røyk og cognac i huset, en grusom hammondorgel-musikk og høye stemmer til langt på natt. Jeg satt på rommet mitt og så ut av vinduet og håpet at jeg i det minste skulle få sett et stjerneskudd julekvelden. Det ville vært et tegn på at han jeg var forelsket i også brydde seg om meg, selv om han glemte gaven. Men ingenting skjedde, og jeg syntes det var den tristeste julekvelden av dem alle. Jeg var midt mellom barn og ungdom, forvirret og nostalgisk. Jeg savnet plutselig den kaotiske, men magiske stemningen som hadde omfavnet meg hos farmor, der 16 søsken og søskenbarn pakket opp gaver i et salig kaos. Jeg følte at barndommens jul var borte for alltid.

Men så fant jeg trøsten i min fantasi om jul i fjøset hos bestemor og bestefar. Den gang jeg trodde at Jesus og nissen fantes, og kanskje var i slekt. Jeg skulle ha på meg ett av bestemor sine skaut med frynser og høre lyden av fornøyde sauer som fikk høy med et dryss av kraftfôr over. Det skulle være en trygg ro når vi slokket lyset, åpnet den knirkete, tunge fjøsdøra og vasset i djupsneen over til det gule bestemorshuset og inn på kjøkkenet.

Der var ingen sigarrøyk og cognac og gnagende hammondorgelmusikk. Ingen høye stemmer og gaver man var blitt lovet, men aldri fikk. Her var det nøysomt og stille, læstadiansk og gudfryktig uten julenisse og amerikanske disneyfigurer med gneldrestemmer. Det skulle være lyden av værmeldingen på batteriradioen og utelyset på trappa som fanget synet av lett snedrev og varsel om en kuling på vei.

– Det kan man spå ved å se på vindretninga, ville han bestefar si uten snev av julestemning, mens han pattet på pipa, drakk kald kaffe og ikke lot seg affisere av en jentunges julekveldsdrøm.

Og det roet meg ned, dette barndommens fantasiminne fra en julekveldsdrøm i bestemor-fjøset. Det gjør det fremdeles.

Illustrasjonsfoto: Forsker Eva Narten Høberg. Foto: Emil Narten Høberg.

Første gang publisert: Sagat 31.12.2021.