Det fins et lite vann vi pleide å bade i da vi var små og somrene var varme og lengre enn noen gang senere i livet. Sola skinte hele tiden, alle var smilende og opplevelsene stod i kø, det var bare å plukke. Slik er bildene fra barndommen; Forgylt og skinnende som en film.

Lille-Lomvannet var vårt badested, det lå en bratt gåtur opp en fjellskrents, over et par myrer, en liten bekk og plutselig lå det der foran oss; Blikkstille lokkende i sollyset og luktet sommer. Det var omkranset av mektige fjell og karrige bergknauser der selv lavet sleit med å holde seg fast på uværsdager. Nå var det sommerdagenes tur å skinne.

Jeg satte meg ned på en stein ved vannkanten, og konstaterte at vannet var litt mindre enn det jeg husket. Det var den samme steinen jeg pleide å legge bestemors slitte badehåndkle på før jeg hoppet i vannet. Den gang for lenge siden.

Jeg kjente Finnmarkspatriotismen risle ned langs ryggraden. Helt uventet følge jeg meg nesten på gråten ved å tenke på hvordan min generasjon forvalter vår natur og våre forfedres levemåte. Vi har laga ordet bærekraft, men vi følger ikke oppskriften for hvordan forvalte i praksis. Det kunne våre forfedre.

Det var de som ga oss historiene sine om laksefiske, reinkjøtt de byttet til seg fra fjellsamene, sauesanking med livet som innsats i stupbratte skråninger, krigen, joiken, selinvasjonen, fornorskninga og EF-kampen som ble forklart som Dyret i Åpenbaringen. De som ga oss stolthet og ryggrad, og en indirekte avtale om å ta vare på natur og historie. En ordløs, men tung bør å bære.

Det plager meg. Jeg kjenner tyngden av forpliktelsene som ligger i det mitt folk stod for. Nåtidsmennesket har godt av å bli minnet om at vi ikke står alene i verden, vi står på våre forfedres skuldre. Det er ikke bare en trøst, det er også en påminnelse.

Noen ganger føler jeg at de puster meg i nakken og krever at jeg innser forpliktelsene som kommer med å bære arven fra de som gikk før oss. Og kravet om å ikke ta mer enn vi trenger. Nøysomhet er ordet. Det er også kjernen i min identitet, og alle andre som bor og virker her nord. Om vi følger den eller ikke, ligger den der som en påminnelse.

Med den avklaringen trygt i kroppen reiser jeg meg opp fra den lille steinen jeg satt på, den som jeg pleide å legge bestemors slitte badehåndkle på da jeg som 9-åring skulle bade i Lille-Lomvannet.

Når forfedrene banker på kan man ikke feige ut. Da er det på tide å lytte og lære om hvordan de levde på en måte som faktisk var bærekraftig, og bruke deres eksempel. Bærekraft er ikke bare et ord vi lefler med når det passer. Det forplikter.

________________________

«Bærekraft er et ord som i dag vanligvis betyr at noe passer med idealetom bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling vil si en utviklingsom tilfredsstiller behovene til menneskene som lever nå, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Diskusjoner om bærekraft dreier seg særlig om å bekjempe miljøproblemer, fattigdom og nød, og er ofte inspirert av FNs bærekraftsmål.«

^{Kilde: Store Norske Leksikon.}