Et av mine tidligste minner er lukta av havet om våren; Fuglene, lyset og «kasjetthua» til han bestefar. Når han smilte ble øynene hans som små sprekker i det værharde ansiktet. Han var så lun og trygg, prata ikke så mye, og når han snakket var setningene kort og presis. Som om han sparte på ordene til senere bruk.

Jeg husker kjedsomheten på kjøkkenet, fiskekassarollen på plata med en liten sprekk ved lokket sånn at dampen fant veien til å dugge ned kjøkkenvinduene.

Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av å sitte på kjøkkenstolen og vente på middagen, mens jeg inni meg ba om å få slippe å spise lever og rogn, at det bare skulle være fisk og potet og masse smør. Jeg så ned på de små barneføttene mine som fremdeles ikke rakk helt ned til golvet, – bare nesten med tærne hvis jeg strakk meg langt nok, helt til jeg fikk sting.

Tiden går sakte, men den går, og jeg nærmer meg 6 år. Da får jeg for første gang være med på Øya for å plukke måsegg med bestemor og bestefar. Det hadde jeg gledet meg til så lenge. Men måsen var hysterisk og stupte ned i hodet på meg, såpass nære at jeg ble redd og måtte gråte helt til jeg hikstet. Det ble ikke mye eggsanking på meg, så bestefar måtte ro meg i land. Det gjorde meg ikke så mye, for jeg likte ikke måser og heller ikke måseegg før de ble usynlig i vaffelrøra.

Det beste med turen var at jeg fikk holde juksa for første gang. Lære meg å rykke varsomt i håndtaket sånn at småseien ble lokket til å bite på. Men på barns vis ble jeg fort lei, og lot bestefar ta over. Han dro opp den ene seien etter den andre, de små kastet han ut igjen hvis de ikke var blitt for skadet i munnen etter kroken på angelen.

Jeg synte synd på den blanke seien som lå og sprelte nede i båten, for det kunne jo være at hun hadde småunger ned i havet, og da ble de lei seg når mammaen ikke kom hjem, tenkte jeg, og fikk tårer i øynene da jeg fortalte bestefar hva jeg så for meg. Jeg gråt stille, tårene dryppet ned på jakken.

Han ristet sakte på hodet, sukket tungt og lette etter trøstende ord, men ga opp og sa det han mente : – Det er det dummeste jeg har hørt på lenge. Så du vil altså heller sulte ihjel, da, spurte han syrlig. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for jeg tenkte bare på den stakkars fisken og ungene hennes.

Men da jeg kom hjem spiste jeg mammaen uten å tenke mer på ungene. Hele gjengen var blitt ugjenkjennelig og var ikke lenger ei fiske-mamma eller noen fiske-barn der de lå smørstekt og fristende i stekepanna.

Som unger flest var det kort vei fra sorg til glede. Etter middag sprang jeg ut og hoppet på steinhellene nedenfor trappa, løftet blikket og så at sola dukket opp bak en sky med brennmerker helt ytterst på ene siden. Det så i alle fall sånn ut. Jeg klarte ikke å la være å smile av denne åpenbaringen jeg fikk oppleve.

Men det fortalte jeg ikke til bestefar, for han hadde lagt seg middagshvil etter fiskemåltidet. Hvis jeg hadde vekket ham for å fortelle det med sola og skyene, kan det hende at han sukket så tungt at han kunne segne om.

Det ville jeg jo ikke, for han var den jeg kunne spørre om alt mulig. Han visste det meste. Så det var jo egentlig hans egens skyld at jeg spurte så mye, for hvem andre hadde så mange svar lagret inn i seg som han hadde? Jeg så dem for meg der de lå stablet inni kroppen hans og bare ventet på mine spørsmål…

(Forsidefoto: IStockphoto)