Jeg drømte om å bli bonde på Nervei da jeg var lita jente. Derfor var jeg hos besteforeldrene mine, Berith og Wilhelm, i den fine sjøsamebygda så ofte jeg kunne. De hadde to kyr, 3 mannbiske fjøskatter og 35 vinterfora kvitsau, en ny rase som klarte seg bedre på utmark, men som var så dårlige mødre at det krydde av flaskelam om somrene, sukket ho bestemor, mens vi unger jublet over den nye sauerasen. Feit og tam ble lammene utover sommeren, for vi ga dem så mye flaskemelk at min dystre bestefar mumla at det var blitt ufattelig ulønnsomt å drive med sau.

«Fårikålkjøttet er så fett om høsten at det ikke er etanes», klagde han. Han likte å gå rundt på den lille gården og se mørkt på alt, i støvla som lagde sånn lyd man får når dem er kjøpt litt for stor. De skulle ha plass til tjukke ullæsta vinterstid.

Når han var i et sjeldent godlune kalte han meg sin lille budeie, for jeg elsket fjøslukta, dyran, melkinga, lamminga, roen i fjøsen etter kveldsstellet, å høre dyrene trampe forventningsfullt når vi kokte løypa, se på kor dem tygde litt tvilsomt når vi på vårvinteren ga dem fersk tang vi hadde henta i fjæra og dryssa et teppe av kraftfor over. Jeg husker at jeg hadde så iskalde hender at jeg trodde de skulle falle av. 

Da høsten kom og jeg gikk rundt i dagevis og snufsa og grein fordi mine kjæreste venner var blitt slakta, var jeg ikke mye budeie i bestefars øyne. Da var jeg fisefin jente fra «værran» som ikke skjønte at jordbruk handler om å overleve og at man ikke hadde husdyr for kos og vennskap.

– Hvis du skulle bli bonde, kunne du ha henta inn noen forskere som kunne studere sauer med demens og åreforkalking, sa han surt, tok på seg støvlan og gikk ut på den slitte trappa for å se i været. Der stod han og «hoffa» og røkte pipa – tydelig irritert av å måtte høre på sånt modens tullprat fra unga. Selv hadde hans forfedre klart seg i uminnelige tider fordi de drev en type landbruk som var tilpasset et arktisk klima.

Nå har vi fått et bærekraftig klimafokus, en grønn bølge der helsekost, naturlig dyrket mat, gourmet-mat med gode råvarer, kortreist mat og sterke trender der ro, fred, natur, frisk luft er trendy, en del av den nye tidsånden.

Den grønne, bærekraftige bølgen gjennomsyrer alt: Klær, design, mat, råvarer, turisme, kultur, fortellinger – alt som folket på Nervei allerede hadde naturlig i sin levemåte. 

At alt han bestefar og dem holdt på med, den naturlige tilpasningen, respekten for naturen og forståelsen av at det er mangfold, ikke størrelse, som gjelder her, all den gammeldagse tenkemåten på Nervei er plutselig «hot», bærekraftig, nytenkende og fremtidsrettet.

Jeg tror at hvis bestefar hadde levd i dag og jeg hadde spurt ham hvordan vi skal gjøre det ville han ha blitt taus, litt fjern i blikket. Han ville tatt ljåen, den han brukte til å slå langs gjerden etter at slåmaskin hadde «slørva seg over jorda», som han uttrykte det. Så ville han ha ropt på meg og bedt meg sveive slipestein mens han kvessa ljåen.

Kanskje svaret først ville kommet til morrakaffen dagen etter. For sånne store ting må man grunne på, tenke lenge på, ikke stupe ut i, mente han, den sindige sjøsamen som mente at alt har sin tid. Selv har han gått ut av tiden. Nå er jeg en del av den eldre generasjonen, og har blitt ei bestemor som prøver å plante «bærekraftige» tanker i mine barnebarn. Med vekslende hell.

__________________________

^{Forsidebilde: Illustrasjonsbilde: Familien Kristiansens gårdsbruk på Perlarsenvik i Nesseby. Foto: Ida Kjeilen Thuv/Finnmark fylkesbibliotek.}