Det fins et lite vann vi pleide å bade i da vi var små, for snart 50 år siden, den gang somrene varte evig og sola skinte døgnet rundt. Lille-Lomvannet heter det, og dit gikk jeg en av de fine junidagene vi hadde sist sommer.

Vannet lå der speilblankt, omkranset av mektige fjell og karrige bergknauser der selv lavet sleit med å holde seg fast på uværsdager. Litt mindre enn det jeg husket, men likevel som en del av evigheten som ville være der også etter at jeg var borte.

Tenkte jeg, da jeg satte meg ned på en liten stein ved vannkanten, den samme steinen som jeg brukte å legge bestemors slitte badehåndduk på før jeg hoppet i vannet. Den gang for lenge siden.

Jeg kjente finnmarkspatriotismen risle langs ryggraden. Helt uventet følte jeg meg nesten på gråten ved å tenke på hvordan min generasjon forvalter vår natur og våre forfedres levemåte.

De som ga oss historiene sine, om laksefiske, reinkjøtt, sauesanking, krigen, joiken, selinvasjonen, fornorskninga og ef-kampen som ble forklart som Dyret i Åpenbaringen. De ga oss stolthet og ryggrad, og en indirekte avtale om å ta vare på vår natur og historie. en ordløs bør å bære.

Det plaget meg. Jeg kjente tyngden av forpliktelsene som ligger i det mitt folk stod for og som de der oppe ved Lille Lomvannet minte meg på. Vi står som kjent ikke alene i verden, vi står på våre forfedres skuldre. De puster oss i nakken og krever at vi forstår at vi bærer en arv. Det er den som er vår identitet.

Plutselig stod det for meg at det er mine forfedre kamp som gjør at jeg ikke kan sitte stille å se på at kapitalkreftene og maktsyken vinner. Som ikke respekterer folket som bor her og som gjør at vi ikke kan overlate styringa av vårt Finnmark til de som ikke forstår hvilke verdier det handler om. forfedrenes spor gjør at det for oss er verd å gå i motvind.

Med denne avklaringen trygt i kroppen reiste jeg meg opp fra den lille steinen jeg satt på, den som jeg brukte å legge bestemors slitte badehåndkle på da jeg som 9-åring skulle bade i Lille Lom-vannet.

Når forfedrene banker på kan man ikke feige ut.

Forsidefoto: Torill Signesdatter Olsen.