Mitt politiske og samfunnsmessige engasjement er personlig og flammer stadig opp når nye hendelser skjer på den nasjonale og internasjonale arena. Jeg er ikke alene om det, mange her øverst i landet følger godt med, for Finnmark er som oftest involvert på et eller annet vis. Det viser historien.

Jeg er av typen som sier fra, som ikke makter å tie. Om det nytter eller ikke er ikke tema, for taushet er i mine øyne feighet. Noen ganger, når kampen blir for tung og jeg blir sliten og motløs, går jeg i fjæra og ser utover havet og inn i evigheten. Der blir jeg minnet på at å ha et hjerte for Finnmark ikke handler om meg og mine private opp- og nedturer, men om folket og verdiene vi har skapt og arven vi skal gi til de som kommer etter oss. 

Mens den bitende nordausten smyger seg helt inni margen, blir jeg sittende til støyen fra nåtiden stilner, og øynene ser klart igjen. Jeg ser oldemora mi for meg, hun som blir sittende alene med 5-6 småunger etter at oldefar omkommer på havet, og må levne de små til slektninger og reise rundt som anleggskokke for å skaffe penger å overleve. Hun var en av mange i en tid da kvinnfolkan måtte være sterk og sta. Hun hadde ikke noe valg.

Jeg ser den bøyde ryggen til han bestefar som henger over rekka med håndjuksa mens han lar båten ræke litt før han tar kontrollen og loser fangsten hjem til nok en fiskemiddag. Det gjør han hjertevarm og stolt over å kunne brødfo sine.

Jeg ser mi fornorska mor bruke mye sminke for å skjule sitt samiske opphav i en tid der myndighetene har gjort at hennes folk måtte bære skam. Det gjorde henne gammel som ung, men aldri motløs. Er man født i motvind, må man stå i motvind, sa ho. 

De av av mine beste er borte for alltid, men representerer alle de som bygde landet, som gjenreiste Finnmark gang på gang. Da som nå var det forskjell på folk i sør og nord, forskjell på hvordan man ble behandlet og omtalt, forskjell på hvem man er og hvilken historie man bærer, og forskjell på muligheten til å påvirke retningen for landet.

Joda, det er langt dette landet, og lengst borte er utenfor allfarvei. Sett fra maktas ståsted. Jeg blir tung til sinns der jeg står i fjæra og lar kulden bite i kinnan mens fortiden spiller filmen om mine formødre -og forfedres liv i konstant motvind. Forbanna over urettferdighet og maktovergrep. Oftest er det nordausten som er verst, noen ganger ved hjelp av alle vindretninger på en gang.

Verdenssituasjonen er like truende som snøbygene, isvinden fra øst og de mørke skyene vest i havet varsler om høye bølger i politikken. Jeg knyter hendene inni vottan, snur ryggen til vinden og går hjem for å høre nyhetene. Det er selve verdensfreden som står i fare, og da er Finnmarks beliggenhet og etterretningsvirksomhet nok en gang en joker.