Da vi var småunger på Nervei/Njereveadji om sommeren lekte vi over alt uten voksne til stede. De eldste passet på de minste, og vi fikk klar beskjed om å ikke gå på kaia. Så da gikk vi på kaia, svaia på kanten med vilje , glei på sleipe stokker under kaia, hoppa i sjøen, vassa i fjæra i barføtter og sneik oss inn i sjøhuset for å se om det fantes noe spennende der. Ofte gikk vi uten sko i ukesvis, for da lekte vi at vi var steinalderfolk.

På en av de varmeste sommerdagene var vi nok en gang på kaia og skulle se hvem som var tøffest nok til å våge å hoppe i havet på fjæra sjø. Jeg takket nei, men sprang rundt og balanserte på ved-haugene som lå der full av gammel spiker. Noen av plankene var snudd sånn at den kvasseste delen av spikeren stod rett opp. Jeg sjonglerte mellom dem, men mistet plutselig balansen, tråkket feil og fikk en stor spiker i foten som gikk gjennom kjøttet mellom stortåa og langetåa. Hylene mine hørtes over hele bygda da jeg så hvor mye jeg blødde. Jeg var sikker på at nå kommer jeg til å dø!

De andre ungene hjalp meg å gå på én fot, og da vi var rett over bakken mot bestemor sitt hus kom hun springende. Hun hadde hørt meg. – Sett deg ned her på gresset, så jeg får se hva som har skjedd. Hun studerte såret, og ga beskjed til en av de eldste guttene at de måtte springe ned å se om de fant spikeren som hadde skadet meg. Det var viktig, for ondt skal gjøre det godt igjen. Jeg vet ikke om det var riktig spiker, men da hun fikk den i hånden la hun den over såret og «leste». Munnen gikk, men det som ble sagt var nesten uten lyd, det hørtes nærmest ut som nynning. Likevel skjønte jeg at det hun leste var på samisk. Mulig en bønn, for hun var en ihuga læstadianer.

Etter en kort stund sluttet såret å blø og jeg hadde ikke lenger vondt. Det grodde fort, og bare etter noen dager var det klart for nye barfot-turer. Jeg lette lenge etter arret, for det var ikke et lite sår jeg hadde fått på kaia, men jeg fant det ikke.

For oss var det helt naturlig å ha en leser i familien. Det kom godt med når man bodde avsides og det kunne ta mange timer for å komme seg til lege.

– Det går i arv, sa bestemor med et ørlite snev av tvil i stemmen, da jeg spurte om
jeg kanskje hadde fått «gaven».
– Hvordan vet man at man har denne evnen da? Må man tro på Gud?
Hun tenkte lenge på disse spørsmålene, og svarte til slutt at det var man født med, men måtte lære å bruke det fra noen som kunne. Gaven er fra Gud, det er svaret på om man må tro på ham. Og så avsluttet hun mine spørsmål med å si:
– Man skal ikke snakke så mye om det hvis man har «gaven», ikke skryte av det og heller ikke ta imot penger. Da mister man denne evnen.

«Læsing var ikke vanlig å snakke om. Informasjon om helbrederens evner til å hjelpe sirkulerer mellom mennesker innenfor familie og sosiale nettverk.» Det skriver Anette Langås Larsen, MSc. Professor Torunn Hamran og Nina Foss, PhD i avhandlingen (2014): «Mellom profesjonell og folkelig kunnskap. En kvalitativ studie av helsepersonell sin kunnskap om og håndtering av «læsing» i en norsk-samisk kommune».

Deres forskning bekrefter at tradisjonen fremdeles er levende og praktiseres i områder der en stor andel av innbyggerne identifiserer seg som samiske, eller har tilknytning til
samisk bakgrunn og kultur.

Mormor er gått ut av tiden, og til denne dag har vi ikke funnet ut av hvem som har arvet «gaven». Slekta er stor, så det kan jo være at den ligger latent hos noen av oss, men når vi har så gode sykehus får vi heller ikke prøvd oss på å være en «læser».

Foto: Berit Kristine Nilsen. Ca. 30 år.
Fotograf: Ukjent.