Et av mine tidligste minner er lukten av havet om våren. Den forteller om fuglene, lyset og kasjetthua til han bestefar. Når han smilte ble øynene som små sprekker i det værharde ansiktet. Han var så lun og trygg, men ordknapp og innesluttet. Når han endelig sa noe, var setningene korte. Som om han sparte på dem. Som om det ikke var nok av dem for et helt liv.

Jeg husker den store fiskekasserollen på plata og dampen som dugget helt til det ble vann som rant ned kjøkkenvinduet. Jeg kjenner enda følelsen av å sitte på den harde kjøkkenstolen og vente på middagen, mens jeg inni meg ber til Gud om at jeg skal få slippe å spise lever og rogn.

Mens jeg venter på middagen ser jeg ned på «småfotan» mine, som hadde bestemors strikkalester på og som fremdeles ikke når helt ned til gulvet.

Så blir jeg 6 år og får for første gang være med og plukke måseegg på øya. Jeg liker bare måseegg når de blir usynlige i vaffelrøra. Det beste med turen er at jeg får holde håndjuksa for første gang. Men jeg blir fort lei, og sitter heller og ser på onkelen min som fort drar opp småsei. Den ene etter den andre.

Jeg syns synd på den blanke seien, for den kan ha småunger nede i havet og da blir de lei seg når mamma ikke kommer hjem. – Det er det dummeste jeg har hørt, sier onkel, og flire høyt. Jeg kjenner at jeg hater ham.

Men jeg spiser fisken når jeg kommer hjem til bestemor-kjøkkenet. Den har blitt ugjenkjennelig og ser ikke lenger ut som ei fiskemamma der den ligger smørstekt i panna. De voksne må spise den kokt, jeg får den stekt. – Det er bare du som får den sånn, sier bestemor. Jeg har lært å takke.

Når jeg blir 11 blir jeg «brukanes tel nokka nøttig», mener han bestefar og gir meg ei bøtte og tua og sender meg ned i lugaren på den gamle fiskeskøyta for å vaske rundt.

– Er det ikke sånn at det betyr ulykke å ha hokjønn ombord, sier jeg, og håper han sier ja, sånn at jeg slipper vaskejobben og komme meg på land. – Ikke vær «oppkjæftig», sier han. Ferdig prata.

Nede i lugaren står det en kjele med kaffe på den lille vedovnen. Svart som bekk. Over henger det sauetalg i ei snor. Det bruker han bestefar skjære småbiter av for å legge i kaffen. Onklene mine sine «svinblader» med spillenakne damer ligger i øverkøya. Jeg har lyst til å bla i dem, men tør ikke. Han bestefar er langsint.

Jeg får 100 kroner for jobben og bruker alt på «kuletoy» og smågodt. – Spare kan ho i hvert ikke, det er sikkert, sier han bestefar til ho bestemor når han ikke tror at jeg hører. Senere skal han få rett; spare-genet har jeg ikke fått utdelt.

Et par somre etter får jeg stable tørrfisk i lag med ho mamma og ho tante Margit. Jeg føler meg nesten voksen. «Vrakeren» er liten og tjukk og har sånne «svinate øya», av den sorten som ser på jentekropper på en sulten måte. Han er stadig ned i rommet for å «inspisere», og det er ikke bare fisk han vurderer, den svinpeisen.

Etter at tørrfisken er solgt er oppgjørets time kommet. Han bestefar henter det store, grønne pengeskrinet og setter det andektig på kjøkkenbordet og låser opp med en liten nøkkel. Der inne ligger det mynter og papirpenger så store som halve A4-ark.  

Så deler han ut lønna. Jeg kjenner enda stoltheten da at jeg for første gang fikk voksenlønn, ikke bare småpenger til godteri.

Årene går og begynner på Isanlegget i Mehamn. Jeg fikk jobben med å kjøre ueren gjennom en maskin som skraper den fri for skjell. Jeg var ikke glad i jobben, men likte det for da fikk jeg jobbe på kaia og observere guttan i sidesynet. De andre jentene måtte inn i filèthallen og lære å kutte. Det var monotont og kjedelig. – En hel sommer med det gidder jeg ikke, sa ei venninne av meg. Så kutta ho litt av tommelen med vilje og gikk sykemeldt resten av ferien.  Herre gud som vi misunte henne. 

Etter hvert steig jeg i gradene og fikk vaskejobb i 2. etasje på hybelhuset. Der var guttene innlosjert. En av dem var fra Bodø. Han var pen å se på, men det var også det eneste. Men for de av oss som var lei det lokale tilbudet, var dette et kjærkomment tilskudd når fremmede gutter kom på sommerjobb. Jeg har forresten glemt navnene på de fleste av dem.

Men så kom rekefabrikken til Mehamn; Fi-No-Tro. Å renske reker for skall hele dagen var ufattelig kjedelig, nesten til å dø av, tenkte vi på ungdommens dramatiske vis. Likevel, vi tjente masse penger og i pausene kunne vi stå og gjøre oss til for guttene, og tøffe oss med å «prøverøyke». Noen av oss klarte ikke å inhalere uten å få brekninger, men det skal være sagt; Vi øvde jevnt og trutt.

På kaia så vi reketrålerne komme inn for å levere, og de guttan ombord der var som filmstjerner å se på. Møringa og trøndera, ikke som de loka guttan som vi allerede hadde gått lei av i 14-årsaldren. 

Så kom fiskepinnetida i 4. etasje på Isanlegget. Deretter kom lodda og så forsvant både lodda og reka og etter hvert også torsken. Det var bare selen som ble igjen.

Men så kommer han Kjell Inge Røkke og hans like. Nu skulle det bli «storkara» av oss alle, for den nye tiden var gullkantet. Trodde vi. Altfor lenge. Helt til vi ble ranet.

Jeg skal ikke utbrodere mine meninger om det som skjedde på Finnmarkskysten den gang jeg var ung. Men en ting er sikkert: Det var griskalla og kjeltringer som ranet fiskeindustrien fra lokale hender da som nå. Forskjellen er at nåtidens er vanskeligere å se for de bruker dress som forkledning, er børsnotert og bor ikke her.

Noen av dem har til og med gode venner blant dem med makt og penger, og veldig, veldig, veldig gode venner på Stortinget og i vekslende regjeringer. 

Opp i alt dette er jeg glad for at jeg har fiskeminner som tar meg med til ei tid da vi henta fisk og lever i sinkbøtta når han bestefar kom på land, og ho bestemor kokte mølja på kjøkkenet til vinduene dugget ned, og vi jenten på filéen og langs «rækebandan» flirte og flørta og så at det havet ga skapte verdier hos oss, ikke på Oslo Børs.

– Men det nytter ikke å legge seg ned å dø selv om mesteparten av verdiene fra fiskefangstene utenfor kysten vår ikke lenger kommer oss til gode. Det kommer nok bedre tider.

Den setningen kunne han bestefar ha sagt og så latt den bli hengende i luften resten av formiddagen. Nok til at en unge kunne gruble seg ihjel på hva som skulle komme i neste setning. Når den endelig kom inneholdt den bare 3 ord: Motgang gjør sterk!

______________________________________________________

Fortellingen er hentet fra boka «Bare Finnmark – i storm og stilla». 
Utgitt på eget forlag i 2021.