Det er mye historie, kultur, minner og ikke minst helse i våre bestemødres middag med kokfisk, potet og gulrot, kronet med hjemmelaga dessert: Blåbærsuppa, sjølplukka, selvfølgelig – og kokt fra grunnen av. På gammelmåten.

Jeg er ikke av dem som forgyller fortiden og mener at alt var så mye bedre før, men jeg er faktisk bekymret over at vår matkultur skal dø ut; Mat som er laga av det vi hadde tilgjengelig av råvarer rundt oss her vi bor. Oppskrifter som er tilpasset det folk hadde tilgang til i sitt nærområde til ulike årstider. Kunnskapen de hadde om hvordan man lager maten helt fra grunnen av, og ikke minst hvordan lagre og bevare maten over tid, uten å være avhengig av fryseboks, kjøleskap eller vakumpakkemaskin.

Det handler ikke bare om nostalgi, hvis noen skulle misforstå meg dithen. Forskere har funnet ut at råvarer som fins naturlig, lagres og lages der for bor, lettere tas opp i kroppene deres, og utnyttes mye bedre som energi og næring enn mat som kommer fra andre steder i verden.

Vi har med andre ord tilpasset oss til å ta opp maksimalt av energi og næringsstoffer fra det som er spiselig her vi har bodd i generasjoner.

Enkelt sagt betyr det at for eksempel lammekjøtt fra dine nærområder gir større næringsverdi for deg enn for eksempel lammekjøtt fra New Zealand fra butikken. Det gjelder naturligvis også bær, grønnsaker, frukt, urter, fisk osv., som er fra andre verdenshjørner og tilgjengelig året rundt.

Joda, du blir mett og god, men mesteparten av næringsstoffene «går rett i dass», bokstavelig talt.

Om ikke det er nok er småskala matproduksjon i nærområdet mer klimavennlig, bærekraftig og skaper lokale arbeidsplasser. I tillegg tar vi da vare på historien og kulturen vår.

Og skulle det gå galt i en urolig verden, må vi ikke stille oss sånn at vi ikke har mat på bordet. Sjølberging er en god ting.