«- Kass folk e æ fra», spurte en elev meg for lenge siden, den gang jeg var vikarlærer for en temmelig urolig gjeng med 4. klassinger. Spørsmålet kom etter at vi hadde lest om ulike land og folkegrupper i historieboka. De fleste av fortellingene var ikke fra våre trakter.

Men jeg grep tak i temaet, og spilte ballen over til ungene, – ba dem komme med sine meninger, farget av sitt hjemsted og sine folks fortellinger. Det ble en så spennende debatt at de ikke ville forlate klasserommet da det ringte til friminutt.

Jeg tror de kjente på at dette handlet om dem selv, hvem de er. Det å høre til er et viktig ankerfeste som gir trygghet, stolthet og selvverd. Men som Finnmarking er det ikke så enkelt å sortere, for vi er en smeltedigel av folkegrupper og kulturer i et enormt område med klimatiske utfordringer og dårlig kommunikasjon. For å nevne noe.

Om ikke det er nok ble tyskernes Brente jords taktikk på slutten av 2. verdenskrig en katastrofe for det lille vi hadde av fysiske kulturminner. Og deretter kom fornorskninga som la et skammens slør over samene, og som fremdeles ulmer i bakgrunnen og påvirker oss.

Jeg prøvde som 9-åring å spørre bestemor hvordan det var før krigen, av gammer, hus, fjøs, båter, serveringsfat, kasseroller, bestikk, matter, dyner og alt det en nysgjerrig jentunge kom på i farta. «Næi, det va no sånn det va, mye arbeid og … ja, ikke så mye som skjedde, egentlig.»

Det var i beste fall et ullent svar som ikke ga meg noe, det var som om hun ikke ville snakke om det. Kanskje det ble for sårt eller ble visket ut fra minnet hennes etter en krig som må ha vært svært traumatiserende. Men det visste jeg ikke da. Jeg ble bare lei meg for at hun ikke ville fortelle fra «gammeltia». – Ikke prat så mye nu som vi skal jobbe, sa hun vennlig, men jeg fanget opp en ørliten snert av irritasjon i stemmen.

Som voksen har jeg innhentet fagkunnskap som støtter tesen om at fornorskninga og brenninga har mye av skylda for at den sjøsamiske kulturen har forvitret. Det er nok delvis riktig, men sett fra et psykologisk perspektiv snakker vi om en hel generasjon av traumatiserte mennesker ikke vil eller klarer å huske. Krigstraumer er et velkjent fenomen som forstyrrer hukommelsen, PSTS – posttraumatisk stressyndrom. Og som forskning viser er det slik at når mennesker er utsatt for traumatiske opplevelser forsvinner ikke bare de vonde minnene. Hjernen raderer for sikkerhetsskyld ut en del av det gode også, noen ganger største delen av historien. En del av forskninga på dette området antyder til og med at krigstraumer kan gå i arv, altså at det fester seg til genmaterialet og forplanter seg til fremtidens mennesker.

Poenget mitt er at både den materielle og den immaterielle kulturarven er i ferd med å forvitre i de sjøsamiske områdene. Den materielle kulturarven ble brent. Den immaterielle kulturarven ble ødelagt av PSTS, og fornorskningen tok resten av stoltheten og levesettet til sjøsamene. I dag er det reindriftssamekulturen som dominerer i folks forståelse av hva som er samisk. Det gir et skjevt bilde av historien. Ansvaret for at mangfoldet innenfor den samiske kulturen skal bli ivaretatt i historie- og samfunnsfagene hviler på de som styrer landet. De som har prøvd å sette denne problemstillingen på kartet, har opplevd det som å spytte i motvind.

Tilbake til tiden i klasserommet med 3. klassinger som famlet etter sin identitet i ei skolebok som ikke kunne gi dem svar. Jeg var en ung vikarlærer uten pedagogisk fagkunnskap, men jeg skjønte etter hvert at vi kunne legge bort boka, og heller fortelle hverandre historier om hva som gjør oss til den vi er.

Det ble en helt annen historie.

————————————————–

Forsidefoto: Gamvik museum utstilling 2022.
Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark