Arbeidet med prosjektet Usynlig kulturarv hadde ikke vært mulig å gjennomføre hvis det ikke hadde vært for støtten fra Sametinget på hundre tusen kroner støtten fra Gamvik kommune på femti tusen kroner har vært et uvurderlig tilskudd til arbeidet.

Når det er sagt har det vært så mye arbeid at egenandelen har blitt mye større enn forutsatt. Verdien av gratistimer er mer enn dobbelt så stor som støtten fra det offentlige.

Det henger sammen med at dokumentasjon og formidling av et så stort tema gjør det vanskelig å begrense og beregne. Det er også et tema som er lite undersøkt tidligere.

Det er så mye som ikke er kartlagt, så mye som ikke er dokumentert og fortalt i det offentlige rom, så mye usagt. Å finne informanter, undersøke gamle dokumenter, bilder osv. er litt av et detektivarbeid, blant annet på grunn av 2. verdenskrig og brenninga av Finnmark, men også fordi de eldre ofte har vært tause om «gammeltia». – De ville ikke fortelle og vi var ikke interessert, sa en av mine informanter.

I offentlige dokumenter er fins det en del historisk informasjon, blant annet i NOU 2008: 5 Retten til fisket i havet utenfor Finnmark og ikke minst i Sannhets- og fornorskningskommirjonens arbeid.

Det er imidlertid ikke alle som leser store dokumenter, så mye av dokumentasjon burde vært «oversatt» til en mer folkelig fremstilling, implementert i skoleverket og blitt formidlet enda bedre.

I arbeidet med Usynlig kulturarv har jeg ikke bare prøvd å finne dokumentasjon, men også prøvd å formidle det på en folkelig måte. Det er et langsiktig arbeid, og samtidig vanskelig fordi mange ikke ønsker å fronte sin samiskhet. Det er en av grunnene til at det fremdeles er viktig å dokumentere det som er igjen av det samiske i områder der fornorskninga var spesielt streng.

Min akademiske bakgrunn har vært nødvendig i et så komplisert prosjekt som dette. Ikke bare for å finne kilder, men også å kunne være kildekritisk i forhold til materialet jeg finner, både når det gjelder folk sine fortellinger og forskning og offentlige dokumenter. I dette prosjektet har kildekritikk vært et vesentlig element for å unngå nye misforståelser i fremstillingen av det samiske.

Fornorskningen pågår fremdeles. Jeg har fått en god del tilbakemeldinger om at jeg fokuserer for mye på det samiske, at jeg overdriver fokuset og dokumentasjonen om at folk i fjordene er av samisk ætt. Hvis jeg spør folk om deres forfedre/formødre nevner de sine «norske» aner…

– Hvorfor er det bedre å være norsk enn samisk?

Jeg tror mye av årsaken ligger i den svært harde fornorskningspolitikken som Norge og «tidsånden» påførte samene, spesielt i kyst- og fjordstrøkene. I moderne tid ser vi at innlandssamenre/reindriftssamene har bevart mye av sin samiske historie og stolthet i motsetning til fastboende sjøsamene/kystsamene.

I NOU2001: 34 finner vi denne formuleringen når det gjelder «tidsånd» som årsak:

«En viktig veiledning i spørsmålet finner man trolíg også når man sammenlikner de fastboendes situasjon med flyttsamenes. Begge grupper hadde en beskytta beiterett etter § 1 i jordsalgslova – slike strekninger skulle ikke selges. Ut fra tidsånden – synet på nomadisme som en laverestående kulturform – og ut fra at man ønska større fast bosetning, om enn i kontrollerte former, synes det ikke logisk at statens myndigheter garanterte reindriftas beiterett, men samtidig – i løpet av det året som gikk fra lova ble vedtatt til reglementet ble utforma – i realiteten fratok gårdbrukerne beiteretten.«

Et prosjekt som Usynlig kulturarv er et uendelig arbeid, og det vil ha en varighet på flere år.

Min mening er at den største styrken i prosjektet er at vi opprettet en egen nettside der alt vi jobber med legges ut. Den er en dokumentasjon på hvordan fremdriften i prosjektet er, og det blir nærmest en «løpende prosjektrapport» for de som finansierer prosjektet.

Det er imidlertid ikke mulig å drive på dugnad og med små midler fra det offentlig. Finansiering av arbeidet er derfor et kritisk punkt i det videre arbeidet.

Takk til Sametinget og Gamvik kommune som har støttet oppstarten av Usynlig kulturarv.

Foto: Nervei Mohair.