Jeg var 11 år i 1974. Det var sommer og jeg var som alltid på ferie hos ho bestemor og han bestefar. De hadde bondegård og bodde i en annen tidsalder; en verden av nøysomhet, hardt arbeid, gjenbruk, dyrevelferd, bibeltro og et mantra som gjennomsyret hele tankesettet: Vi skal ikke ta mer av naturen enn vi har bruk for.

Nøysomheten og læstadianismen gikk hånd i hånd. Jeg syntes de var håpløst gammeldagse og misunte mine klassevenner som var på bilferie sørpå, og kom hjem med nye klær og nye «søringord». 

Over ovnen på kjøkkenet hang det plastposer til tørk, de var så utvaska at de var blitt grå. – Dæm e no enda brukanes, sa han bestefar tørt, nesten fornøyd. Skjorta hans var tynnslitt ved albuene, lestan var stoppa flere ganger, og pipa luktet surt av gammel tobakk. Radioen var bare på når det var nyheter, værmelding og andakt.

På utedoen hang bryllupsbildet av kronprinsparet Sonja og Harald, det var kun aviser å tørke seg med, og såpa i vaskekjelleren var tynn og ble brukt til den knakk i flere deler.

Ute på tunet vasket vi håret med grønnsåpe om sommeren, hengte klær på den hjemmesnekra klessnora og stakk ned i fjæra for å lete etter skatter som havet hadde tatt med seg fra fjerne himmelstrøk. Eller vi ble sendt rundt for å «se ætter sauan», antagelig for at vi ikke skulle gå og kjede oss rundt de voksne til vi fant på ugagn.  

Joda, de hadde TV. Den stod i stua med en lang, hvit duk over. I flere somre fikk vi vite at den var ødelagt, og slo oss til ro med det. Etter hvert skjønte vi at vi var blitt lurt, at de voksne hadde løyet slik at vi ikke skulle bli sittende inne og blande oss i «voksenprat». I ettertid ser jeg at det var «guds løkka» at tv´n var «ødelagt» sommer etter sommer.

Men det skal være sagt; Når arbeidsdagen var over og vi hadde gjort våre plikter føltes fritiden ekstra verdifull. Den brukte vi til å lete etter skatter, bade i dype fjellvann uten voksne, sitte fast i myra, hoppe fra kaia og rett i havet og gå langs gamle stier for å finne ut hvor de underjordiske bodde. Vi var en gjeng med haugevis av søskenbarn og slekt som var vår flokk hele sommeren.

Tidsånden var forsinket inni fjordene, vi fikk på en måte oppleve fortiden. Som voksen ser jeg at det var en gave. Jeg ville ikke for alt i verden byttet det med bilferie sørpå!

_______________

^{Forsidebilde: Willy Nilsen på traktor med Magne, Berith og Torill. Fotograf: Ole Nilsen.}