Da jeg var liten hang det to samekofter i høysjåen
Vi kikket ofte på dem, og visste at det var bestemor sine
men vi så aldri at hun hadde dem på
Vi spurte heller ikke

For vi var opptatt med å leke og danse oss gjennom 
barndommens somre.

Da jeg ble 13 kom det en fremmed båt inn fjorden.
På land kom søringer som ville kjøpe gamle ting.
Det lille som var igjen etter brenninga under krigen.

Slik forsvant rokken, en gyngestol og annet «skrot» som viste seg å være verdifullt,
men som ingen visste dengang.
Koftene til bestemor fikk de ikke.
De hang enda en sommer eller to i den luftige høysjåen.

Men en dag tente vi et stort bål,
for nå skulle det ryddes og skrot brennes.
Gammeltia var over.
En gang for alle.

Brått kom bestemor strenende over jorda
med bestemte skritt og med koftene over armen.
Uten å nøle kastet hun dem på bålet. 

Såhh, sa hun, med sterk utpust på h´en.

Det var tomt på knaggene i høysjåen.
Ingen snakket noen gang om hvorfor koftene så plutselig måtte bort.
Senere fant jeg ordet og årsaken som forklarte alt;

Fornorskning.