Da tyskerne brente Nervei på slutten av 2. verdenskrig flyktet folket til fjells. De tok bare med seg det de kunne bære, og gjemte verdifulle ting på hemmelige steder der fienden ikke kunne finne dem.

Våre besteforeldre hadde noe som så sjeldent på den tiden som et fotoalbum. Det ville de for alt i verden ville bevare for ettertiden, men de kunne ikke ta med seg «unødvendige» ting.

Derfor ble deres eneste fotoalbum gjemt et sted langs gjerdet ved det øverste jordstykket. Det ble gjort i hui og hast, for det var kort om tid før «tyskerten» skulle komme.

– Det var min eldste søster som fikk i oppdrag å gjemme det. Fotoalbumet var slik at det lukket seg med en magnet, – klikk, sa det, jeg husker det så godt, forteller Ingvarda Nilsen Bjerkeli.

Da krigen var over og folket kom ned til bygda var hus, låve, fjøs, gammer og gjerder svidd av. – Tyskerne gjorde en grundig jobb, for det var ingenting som stod igjen, sier hun og rister på hodet.

Siden den tid har hele slekta lett etter det forsvunnede fotoalbumet, men det er og blir søkk borte. Det kan ikke være brent, mener Ingvarda, men sier at når både gjerder og bygninger var borte, var det vanskelig å orientere seg.

Historien om det forsvunnede fotoalbumet har blitt en påminnelse om hvor stor del av vår fysiske historie og kulturarv som forsvant under 2. verdenskrig.

– Det er fremdeles så sårt å tenke på, sier Ingvarda ettertenksom. – Vi har ikke fysiske spor av noe, bare muntlige fortellinger som det blir færre og færre av ettersom årene går og folk dør.

Det forsvunnede fotoalbumet har blitt en del av slektshistorien. Alle gamle, voksne, ungdom, barn, barnebarn og oldebarn har lett etter det forsvunnede fotoalbumet, men aldri funnet det. Det er og blir et mysterium…