I magasinet «Vi menn» fra juni 1980 finner vi en fortelling fra Nervei i serien «Lesernes overnaturlige opplevelser». Den er skrevet av Anders Moe-Roghaug og har fått tittelen «Øksemannen». Den gjengis her i sin helhet:

«Bare den som har vært mørkeredd vet hvor grusomt det kan være. Og det å få kvittet seg med de uhyggelige fornemmelsene kan best sammenlignes med å få trukket en betent jeksel som har holdt en våke i et mareritt gjennom lange netter.

I mine guttedager var det et ganske vanlig fenomen at ungene var mørkeredde. Ja, mange voksne også for den del. For det første var de tjo virkelig mørkt den gang før utebelysningens tid. Også innendørs, kunne det være svært sparsomt opplyst av en oljelampe – kun i det værelset man oppholdt seg i. Fantasiens flukt var det såvisst ingenting i veien med, for talløse var de historier og sagn som verserte og som ga næring til de mest gysende fornemmelser.

Den lange mørketida i Finnmark ga kanskje særlig gunstig grobunn for min udefinerbare redsel for det ukjente.

Bare seks år var jeg da min far, som som hadde lærer-post i Tana, fant ut at jeg kunne ha godt av å bli med ham på hans 14-dagers opphold i den andre kretsen, «annekset». Nervei var et ødslig sted, med en knøtt liten skolestue, og et krypinn av et «kammers» som var beregnet som overnattingssted for læreren, «son skovalmei» som sameungene sa. Far laget også mat der, og kokte til og med middag på den vesle båtovnen. Og så visst gjorde han det bra, men jeg savnet nok mors spesielle handlag med matstellet.

En virkelig kunstner

Ellers trivdes jeg utmerket, og kom godt ut av det med de andre ungene. Den nydelige damen som var malt i den ene fyllingen på kammersdøra ble jeg aldri trett av å beundre. At det kunne gå an! Jeg var jo selv allerede meget interessert i tegning, og gikk til og med de største ungene i samlaskolen en høy gang her. Men den flotte skikkelsen på døra, den måtte da være malt av en virkelig kunstner, mente jeg.

Far kunne fortelle at det var en lærer som hadde vært her en gang, og som var mester for dette fine portrettet. Kanskje var det en han hadde kjær som han ville ha i nærheten på denne måten?

En kveld var vi bedt til Leon og Karete som var de fremste i værret. De kunne snakke, lese og skrive både samisk og norsk, og var ellers flinke nok til at de hadde ervervet et anstrøk av velstand, hvilket eller var et ukjent begrep her. Da vi satt ved bordet og fikk traktering kom samtalen inn på skrømt og gjengangere og denslags.

Leon hadde selv sett draugen like utenfor støa si. Og ellers fortalte han uten skånsel at det spøkte i den gamle skolestua.

– Øksemannen går igjen, sa han, halvt i skadefro. Har du sett ham, lærer?

– Skræm no ikke pojken, Leon, advarte kona. Men Leon durte bare i vei, og berettet detaljert om hvordan en sjalu ektemann skulle ha drept en fremmedkar med øks i det gamle huset, før det ble tatt i bruk som skolestue.

– Her på Nervei berger vi aldri lærere mer enn én vinter, avsluttet Leon, og fikk fyr på pipa.

– Har nok hørt om det der, ja, men det skremmer ikke meg, svarte far kjekt. Leon bare humret, og så vist på Karete.

Smittet av uhygge

Først mange år etter dette falt det meg i tankene at far, som den gang vare en robust og uredd kar i sine beste år, kanskje likevel var smittet av uhyggen omkring denne øksemann-historien, og at han følte en slags trygghet ved å ha meg ved siden i senga.

Sannheten var i hvert fall at alle de som hadde fristet lærergjerningen her én vinter hadde fått nok og hadde sluttet i posten. En hadde til og med mistet forstanden, og pratet i ett sett om øksemannen som var kommet in til ham på kammerset. Han måtte reise sin vei før skoleåret var omme.

Hvorvidt far kunne ha sett noe før han fikk idéen om at jeg skulle få bli med ham på disse fjorten dagers oppholdene på Nervei, aner jeg ikke. Selvsagt ville han ikke røpe noe slikt for en nærtagende guttunge. Men også han beholdt denne posten bare dette ene året, før vi flyttet til sørlige breddegrader.

Men en eiendommelighet opplevde vi på Nervei:

Etter en kveldstur fant vi en rusten skuteløs øks i en krok på kammersgulvet. Den kunne umulig ha vært der før, for da måtte vi jo ha sett den. Ingen her hadde vært innom her mens vi var ut, for vi hadde skolestua og de nærmeste omgivelsene i synsfeltet hele tiden.

Vi tok øksa med i båten da vi skulle dorge småsei og slapp den over ripa.

– Håper ingen fikk den i hodet, lo far befriende, mens en endeløs rad av bobler steg opp til overflaten…