_{«Immateriell kulturarv eller immaterielle kulturminner er den dele av verdens kulturarv som ikke eksisterer som fysiske gjenstander, men som minner som er bevart på annen måte. Det kan være sagn og historier som er bevart muntlig eller skriftlig, musikk og dans som er overlevert på forskjellige måter, håndverkstradisjoner som går ut over det fysiske produktet og mye annet.«}

Denne definisjonen er hentet fra lokalhistoriewiki.no

I mitt prosjekt «Usynlig kulturarv» er det viktig å dokumentere kulturarv som ikke lenger eksisterer som fysiske uttrykk (jfr. 2. verdenskrig der tyskerne brant ned store deler av infrastrukturen i Nord-Troms og Finnmark). Det som ikke lenger er synlige bevis på levd liv blir fortere borte fra historien, fra vår felles hukommelse, og gjør oss fattigere i forståelsen av hvor vi kommer fra, hvem vi er, hva vi kan være stolte av og hva vi må ta vare på når vi ikke lenger har fysiske spor.

Det er svært viktig for mennesker å vite «kor vi høre tel», det er en helt nødvendig brikke i vår identitet. Hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra, hvem som er våre formødre- og fedre, hvordan de levde og hva de trodde på, så har vi mistet grunnlaget for å få den fulle forståelsen av hvem vi er.

Ei eldre dame i Karasjok stilte meg en gang følgende spørsmål:

Hvem er du fra?

Hun spurte ikke hvor jeg bodde eller hva jeg jobbet med. Hun ville vite hvem som var min slekt, hvem jeg var nedarvet fra, som jo er et naturlig spørsmål å stille vårt nomadiske folkeslag her nord der bosted var flyktig.

Videre redegjøres det for sammenhengen mellom det materielle og de immaterielle:

^{«Det er ofte et nært forhold mellom de materielle og de immaterielle kulturminnene, der det immaterielle kan tilføye viktige dimensjoner til det materielle. Et håndverksprodukt er et materielt kulturminne, teknikken som brukes for å lage det er immateriell; en bygning er materiell, mens historien som menneskene som bodde i den er immateriell.»} 

Ofte er det slik at det er knyttet både materielt og immaterielt informasjon om et kulturminne.

«^{Dette kan forklares nærmere med et konkret eksempel: Røldalskrusifikset er et materielt kulturminne, som vi kan definere som et 85 cm langt krusifiks utskåret i tre på 1200-tallet. Til dette er det knytta et immaterielt kulturminne: En historie om hvordan krusifikset ble funnet gjennom et under, og hvordan det ble gjenstand for valfart gjennom lang tid.}

^{Alle tradisjoner som er overlevert, og som til dels fortsatt er levende tradisjoner, gjør at krusifikset går fra å være et sjeldent kulturminne til å bli noe som er nær unikt i norsk sammenheng. Lignende forhold mellom det materielle og det immaterielle kan vi se på mange andre felter – det fysiske instrumentet og musikken som er skrevet for det, en gammel bygning og historien om de som har levd der og så videre.}

^{De immaterielle kulturminnene kan også leve sitt eget liv. Det gjelder for eksempel sagn og eventyr, som kan være fri fantasi. Også der de har hatt en rot i virkeligheten kan de bli totalt løsrevet fra denne. Sagn kan til å med få en så sterk posisjon i folks bevissthet at de definerer noe som et materielt kulturminne, for eksempel når en stein som egentlig bare er en stein blir knytta til sagn om troll som kaster stein på kirken.»}

I dette prosjektet, som jeg har kalt USYNLIG KULTURARV, er det viktig å undersøke om hvorfor og hvordan man kan og bør verne immaterielle kulturminner.

^{«UNESCO registrerer og bidrar til vern av immaterielle såvel som materielle kulturminner på internasjonal plan. I Norge foregår mye av vernet av de immaterielle minnene gjennom frivillige organisasjoner, med økonomiske bidrag fra myndighetene. Noe som er særskilt for immaterielle kulturminner er at en i mindre grad enn for de materielle kan sikre dem gjennom lovgivning. En kan forby inngrep på en freda bygning, men en kan ikke bruke lover for å forhindre at tradisjonsbærere dør og at ting blir glemt. Mange av de immaterielle kulturminnene er derfor helt avhengige av at det finnes entusiaster som bevarer kunnskapen, og at myndighetene går inn med de nødvendige midler til å sikre aktivitet og bevaring.»}

Dette kan ikke tolkes annerledes enn at det offentlige ikke kan (eller vil?) ta samme ansvar for bevaring av immaterielle kulturminner som de materielle kulturminner. Det som også er urovekkende er at det legges et større ansvar på frivillighet og vanlige folks interesser, slik jeg tolker det, og med det fraskriver det offentlige sitt ansvar for vår del.

Hvis det er slik at det offentlige Norge gir pengestøtte til bevaring av fysiske kulturminner der offentlige aktører som f.eks. museum, mens det er vanskeligere for private ildsjeler å få penger, sier det seg selv at immateriell kulturarv ikke har samme verdi for Norges historie som de fysiske.

Slik jeg ser det blir Finnmark og andre deler av Norge der urfolk og nomadiske folkeslag har hatt sitt virke ikke samme støtte fra staten for å bevare sin kultur og historie.

Så lenge vi ikke får samme status som stavkirker og nasjonale fysiske «helligdommer» blir vi nok en gang usynliggjort og fratatt vår historie fremtidige slekter. Derfor heter dette prosjektet «USYNLIG KULTURARV» med en dobbel betydning: Vårt levesett var nomadisk, naturvennlig og fysisk sporløst. Vår kulturarv var historier, fortellinger, sagn og steder der naturen selv hadde laget helligdommene(eks. offersteiner). Vår historie er ikke like mye verd!

«^{UNESCO registrerer og bidrar til vern av immaterielle såvel som materielle kulturminner på internasjonal plan. I Norge foregår mye av vernet av de immaterielle minnene gjennom frivillige organisasjoner, med økonomiske bidrag fra myndighetene. Noe som er særskilt for immaterielle kulturminner er at en i mindre grad enn for de materielle kan sikre dem gjennom lovgivning. En kan forby inngrep på en freda bygning, men en kan ikke bruke lover for å forhindre at tradisjonsbærere dør og at ting blir glemt. Mange av de immaterielle kulturminnene er derfor helt avhengige av at det finnes entusiaster som bevarer kunnskapen, og at myndighetene går inn med de nødvendige midler til å sikre aktivitet og bevaring.}

^{Museer og andre formidlingsinstitusjoner har i senere år blitt stadig mer oppmerksomme på viktigheten av å formidle både de fysiske museumsgjenstandene og den immaterielle arven som knytter seg til dem. Dette har forsåvidt blitt gjort lenge gjennom omvisninger, men man har også tatt i bruk nye utstillingsformer, multimedia og annet for å styrke formidlinga. En annen viktig arena for formidling til større deler av befolkninga er festivaler, der for eksempel håndverk, matlagingstradisjoner og musikk formidles. Mange museer er også involvert i praktisk arbeid som båtbygging eller annet som tar vare eller rekonstruerer gamle teknikker.}

^{Som med materielle kulturminner er det mulig å «gjenreise» også immaterielle kulturminner dersom man vet nok om dem. En kunne for eksempel gjenreise Fantoft stavkirke etter at den brant ned i 1992, fordi man hadde dokumentert bygningen. Den blir aldri den samme som originalen, men kopien formidler allikevel kulturminnet til nye generasjoner. På samme måte kan en, oftest gjennom prøving og feiling basert på nedtegna materiale eller studier av gjenstander, gjenskape utdødde teknikker. En skiller gjerne mellom slike gjenskapte tradisjoner og de ubrutte tradisjonene, men de også de gjenskapte kan få en høy status i folks bevissthet. Et eksempel på dette er bunadstradisjoner som mange steder døde helt ut, men som senere har blitt gjenskapt ut fra bevarte drakter og bilder».}

Det er på høy tid å ta et krafttak for vår immaterielle kulturarv før den blir enda mer usynlig. Mennesker uten kulturarv mister sin identitet og flyr for alle vinder.