Finnmarks historie er en broket forestilling av språklige og kulturelle motsetninger. Jeg vokste opp i en tid med en gryende samisk oppvåkning, og med sjøsamisk mor og norsk/kvensk-mix-ættet far med hemmelig samisk bestemor.

Ute ved kysten den gang var det ikke så veldig mye «oppvåkning» som i byene, for i mitt samfunn var det veldig viktig å ikke være same. At mamma var samisk og kunne språket var underlagt den største taushet. Bare når vi var hjemme hos hennes folk inne i fjorden kunne hun slappe litt mer av. Men hun snakket ikke samisk, hun svarte på norsk hvis de snakket samisk til henne. – Jeg kan ikke samisk, sa hun. Det var en underlig fornektelse, tenkte vi unger.

Hjemme hos oss var det ofte en diskusjon om hvor mange prosent same vi ungene egentlig var. Jeg og eldstebror var litt mer samisk i utseende enn våre yngre søsken, fikk vi høre. Det var visst ikke helt bra, skjønte vi – på måten det ble sagt på. Men trøsten var visst at småsøsknene var høyere og smalere og mer norske.

– Det er mulig at dere kan være mellom 30 og 50 % samisk, sa pappa. Han hadde regnet på det (antagelig hoderegning). Og dere er mer lik morsiden, sa han til meg og eldstebroren min. Vi så beskjemmet ned i voksduken og kjente på at vi ikke var ordentlig norsk. 

Vi visste at det var flere på hjemplassen vår som var samiske, men vi hørte aldri at det ble snakket samisk, verken på skolen, hjemme hos folk eller i offentligheten. Kanskje med unntak av et og annet revyinnslag der man kledde ut en person i underlige etterligninger av samekofte, ba ham sjangle i fylla og tulle-joike, for da lo folk. Veldig høyt. Kanskje litt for høyt. 

Da jeg etter hvert begynte å studere på universitetet og ble kjent med den «samiskintellektuelle» stoltheten, dro jeg hjem til mamma og nærmest anklaget henne for ikke å ha lært meg samisk.

– Tenk hvor viktig det i jobbsammenheng er å kunne to språk i et fylke som Finnmark, sa jeg litt nedlatende til henne, uten å tenke på at hun hadde smakt den harde fornorskningspolitikken på 50-tallets internatskole.

Tålmodig kikket ho på meg med et trist blikk og sa:

– Kjære jenta mi, jeg lærte deg ikke samisk fordi jeg elsker deg…