Da jeg var liten gutt rundt år 1915 fantes det en internatskole på Langfjordnes i Gamvik kommune. Den stod oppe på en liten høyde omtrent 1 kilometer til høyre for der kaia er i dag. Et ganske stort hus med kjøkken, spisesal, klasserom og sovesal. Alle ungene fra andre steder rundt fjorden tilbrakte noen uker på internatet i løpet av året.

Dagene var helt greie, men nettene var grusomme. For på sovesalen var det mye uro på natta; Ungene fortalte om skygger langs veggene, skritt, lyder av pusting og hvisking og følelsen av negler som skrapte mot dyna. Det føltes som om ondskapen holdt til i den mørke sovesalen.

Lys fikk vi ikke ha på, og vi fikk ikke lov til å sove i samme seng hvis vi ble redd, så vi lå der alene , kalde av skrekk hver eneste kveld og lyttet anspent til lyden av spøkelser og annet faenskap som kunne komme og ta oss der i nattens mulm og mørke. 

Jeg hadde vært skånet for opplevelser og hadde egentlig en mistanke om at mye kunne vært oppspinn av det jeg hadde hørt andre fortelle om.

Men så en kald og mørk novemberkveld jeg lå der og lette etter søvnen, hørte jeg noen underlige lyder fra under senga mi, skrapelyder, som om noe beveget seg der, som en «ting» som slepte seg rundt, ganske sakte, hørtes det ut som, et dyr kanskje, eller… Jeg lå der helt musestille, stiv av skrekk med fort pust, mens jeg håpet av tingen under senga skulle forsvinne. Som om mine bønner ble hørt, ble det stille, helt stille, så stille at det ble skummelt. Det gikk noen minutter, jeg vurderte om jeg kunne våge å slappe av og tro at det hele hadde vært inbildning. 

Da skjedde det.

Fra under senga og over dyna mi, ved brystet, la det seg plutselig en hånd. Hardt og krevende lå den der like tung som en mannehånd og like levende som en hånd kan føles. Den klemte ned mot dyna, mot kroppen min. Jeg ble så perpleks at jeg rev mine egne hender opp av dyna og prøvde å få hånden bort fra dya og kroppen min. Da kjente jeg at hjånden bare var en hånd, uten arm og uten at hånden satt fast i en kropp, men at den kjentes levende. «Kjære Gud i himmelen, Jesus og Jomfru Maia, hjelp meg», ba jeg inni meg før jeg ropte ut et dauingshyl som vekket opp hele internatet. 

Tjenestejenta kom med parafinlampa og de andre ungene sat stive i senga mens jeg fortalte om min grusomme opplevelse. Ingen trøstet meg og ingen mistrodde meg, de var alle enige om at det onde var der i sovesalen sammen med oss. 

Jeg fikk lov å dra hjem en tur etter denne hendelse, og da jeg kom tilbake, var det blitt vår og lysere netter, så jeg overlevde sovesalen på et vis. Da sommeren kom, brant hele internatskolen ned til grunnen.

Årsaken til brannen fant de aldri. Men det de fant i grunnen der internatet hadde stått, var gamle menneskebein og hodeskaller. Internatet var blitt bygd opp en gammel, samisk kirkegård, et hellig sted. 

Det har aldri blitt bygd noe på det området igjen.

Kilde:
Det skjulte Nord-Norge av Roald Larsen. Innsendte historier fra folk.