3.6 Tro og tradisjon

«Vi vet ikke så mye om religionen i Finnmarks steinalder. De få gravfunnene som er gjort forteller om omsorg for de døde, og helleristninger gir innsikt i menneskenes liv og verdensoppfatning. I Alta finnes Nord-Europas største samling av bergkunst laget av jeger-fangstfolk. Den kom til for ca. 7000-2000 år siden. Et mindre, men like gammelt felt med helleristninger er nylig funnet i Sør-Varanger. Motivet er avbildninger av rein og elg, hvor reinen er i klart flertall og gir inntrykk av å forestille hele flokker med dyr på vandring.

Omtrent 1000 år før vår tids- regning dukker en ny type graver opp, de samiske urgravene. De er særlig tallrike i Varanger, hvor de også går lengst tilbake i tid. De døde ble svøpt i never og lagt i luftige og tørre steinkamre. De kunne få med seg jaktredskaper, bruksgjenstander og smykker, og også dyrebein og skjell. Gravskikken ble vedlikeholdt helt fram til 1500-tallet. Det uten sammenligning største urgravfeltet, med over 400 graver, ligger på Ceavccageađgi Mortensnes i Nesseby kommune.

I samenes gamle religion ble naturen sett som besjelet. Naturen og mennesket var nært forbundet, både fysisk og åndelig. Gjennom ofringer og andre ritualer sikret menneskene et godt forhold til guder og krefter i naturen. Enkelte plasser, gjerne markante naturformasjoner i form av spesielle steiner, bergframspring, bergsprekker og huler, og også hele fjell, ble tolket som å ha større kraft enn andre, og ble gjenstand for rituelle markeringer. Ikke alle hellige steder mottok offergaver, noen steder var det tilstrekkelig at man oppførte seg respektfullt når man var i nærheten.

De første kirkene i Finnmark, med Vardø som den aller første i 1307, må sees i forbindelse med norsk kolonisering og etableringen av fiskevær langs ytterkysten og med den katolske kirkes ekspansjon mot nord. Mot slutten av 1500-tallet nevnes 17 kirker og kapeller i Finnmark. Alle unntatt Vadsø ligger på ytterkysten.

På 1600-tallet ble flere kirker nedlagt, men mange nye ble bygd, nå også innenfor den ytterste kyststripen. Tidlig på 1700-tallet ble kirkene i Finnmark overdratt til “Den nordlandske og finnmarkske misjonskasse”. En ny gruppe kirker kom til, ”misjonskirkene”. De var lokalisert med tanke på den samiske befolkningen, og lå inne i fjordene. En, i Máze/Masi, lå i innlandet. Den kan sees på som dansknorske myndigheters svar på at svenskekongen lot bygge en kirke ny i Kautokeino i 1701. Han hadde da måttet gi opp sine krav på kysten i nord og konsentrerte seg om indre Finnmark. Guovdageaidnu/Kautokeino fikk sin første kirke i 1650, også den bygd av svenskene.

Den sentrale drivkraften i misjoneringen blant samene på 1700-tallet var Thomas von Westen. Hans misjonsarbeid var kjennetegnet av sterk demonisering og forfølgelse av samiske trosforestillinger og religiøs praksis, av beslaglegging av runebommer og rasering av offerplasser. Samtidig la Thomas von Westen vekt på bruk av samisk språk under forkynnelsen, i undervisningen samt ved trykking av bøker.

Dette var imidlertid ikke den første aktive misjoneringen blant samene. Allerede på 1500-tallet ble skoltesamene på Kola og i nåværende Norge og Finland kristnet av den russiske kirke. Ca. 1530 grunnla den russiske munken og misjonæren Trifon et gresk-ortodoks kloster i Petsjenga/ Petsamo. Han lot reise flere kirkebygg blant skoltesamene, og i 1565 også et kapell i Njávdán/ Neiden-samenes område.. Kapellet som står i Skoltebyen ved Njávdánjohka/Neidenelva i dag ble bygd noe senere, og både det og det hellige vannet i dåpskulpen like ved har stor religiøs og historisk betydning for skoltesamene.

Læstadianere er navnet på en luthersk vekkelsesbevegelse innafor Den norske kirke og dens søsterkirker i Sverige og Finland. Retninga har sitt navn etter presten Lars Levi Læstadius (1800– 1861), som etter en personlig vekkelse i 1844begynte å reise rundt i Nord-Norge og Nord-Sverige for å forkynne. Til Finnmark kom læstadianismen i slutten av 1840-årene. Den vokste fram blant samer og kvener, og bidro til vedlikehold av språk, kulturelle verdier og skikker. Mot slutten av 1800-tallet kom også nordmenn med i bevegelsen, og læstadianismen bidro dermed også til å utjevne motsetninger mellom gruppene. I Vadsø unngikk et læstadiansk forsamlingshus krigens brenninger.

Av kirkene i Finnmark som ikke ble brent i 1944, er Kárášjohka/Karasjok gamle kirke, en korskirke fra 1807, den eldste. Kåfjord kirke i Alta kommune, med 300 sitteplasser, ble bygd i 1837 for å betjene samfunnet som vokste fram rundt kobberverket i Kåfjord. Kistrand kirke i Porsanger, oppført i 1856 i nygotisk stil, er en av flere kirker i Finnmark som ble tegnet av arkitekten Chr. H. Grosch.

Til mange av kulturminnene i Finnmark er det knyttet rike muntlige tradisjoner. De kan handle om spesielle hendelser og personer, om glede og sorg, om trosforestillinger, om ferdigheter og overlevelseskraft. Tradisjonskunnskapen og fortellingene gir kulturminnene liv og sjel, og virker inn på hvordan vi oppfatter og forstår dem.

Noen tradisjonssteder fremviser ikke synlige spor av menneskelig påvirkning. Her er det naturen selv, eller noe som har funnet sted på plassen, som har gitt opphav til fortellingene.

Noen tradisjoner har nedfelt seg i stedsnavn, og mange stedsnavn er i seg selv viktige for forståelsen av hvordan landskapet har vært brukt og forstått. For eksempel har hellige fjell ofte navn med ord som basse, álda, háldi og sáivu. Her hadde døde forfedre, ånder og guddommelige makter tilhold. Et annet eksempel er stedsnavn med førsteleddet Čuđi-/Suudi/Tsjude -. Til disse stedene er det knyttet sagn om et røverfolk som kom østfra, tsjudene.»

Kilde: Kulturminner og kulturmiljø i Finnmark 2017 – 2027

Forsidebilde: Urgrav. Foto: Várjjat Sámi Musea.