Et bestemor-kjøkken er det varmeste stedet på jord. I minnet sitter vi der, bestemor og jeg.

Hun skjenker kullsvart kaffe i koppen min og spør om jeg skal ha ost i. – Nei, ikke nu, sier jeg. Hun sukker lett, og så blir hun taus. Hun har en hang til å la sekundene gå lydløst og lenge mellom setningene. Jeg har lært å vente. 

Så kommer det endelig, det hun har på hjertet denne formiddagen. 

– Det er så lenge siden du har vært her. Æ har savnet dæ. Du er no så travel med jobb og alt, så æ forstår jo at du ikke har tid til å komme hit så ofte som før. Hva var det igjen du jobber med igjæn?

Jeg svarer at jeg jobber med informasjon, historiefortellinger, bedriftsrådgivning og markedsføring. Det er ikke noe poeng å gå i detaljer. Jeg hører på meg selv at det er ord som ikke hører hjemme i hennes verden. 

Ho bestemor nikker og later som hun forstår, mens hun stryker hånden tenksomt over voksduken som for å stryke bort usynlige brødsmuler. – Så du sett mye inne på kontor, da?

Jeg nikker og tenker med meg selv at det høres så stusselig ut, så kjedelig, så langt fra det som virkelig er viktig. Derfor prøver jeg å gjøre hverdagen min litt mer spennende ved å fortelle at jeg er interessert i politikk, spesielt det som handler om nord og våre områder. 

Hun nikker samtidig med en m-lyd på, en aksept på at jeg kan fortsette.

– Har du hørt at det e protesta og motstand mot Nussir, dæm som skal starte gruvedrift i Kvalsund.  

Ho rister på hodet og jeg vet at hun ikke liker protester og aksjoner. Hun mener at det er usamisk. 

– Gruvedrift syns æ ikke nokka om. Tenk bare på kor sint de underjordiske hadde blitt hvis man hadde begynt å herje med områdene her omkring. Det sku no tatt sæ ut.

Klokka tikker på veggen, tiden går saktere på bestemor sitt kjøkken. Det lukter sot fra ovnen og fiskemiddag fra dagen før, for det har aldri vært ei kjøkkenvifte der i huset. – Moderne jåleri, sa hun en gang jeg spurte hvorfor hun ikke hadde en.

Jeg gjør nok et forsøk på å holde flyt i samtalen. Jeg blir nervøs av for store mellomrom mellom setningene, det gjør ikke hun. På samisk vis er hun gjerrig med ord, men det som endelig blir sagt er så underlig presist. 

Jeg kaster ut nok et agn og håper hun biter på.

– Men hvis du ikke like gruvevirksomhet syns du kanskje det er bedre å drive med duodji og andre samiske produkter for salg?

– Joda, duodji har vi jo drevet med i all vår tid. Men man skal være forsiktig med å blande inn for mye penger i det. Da meste man fort sjæla i det man gjør. 

Hun høres så sikker ut. Hun skulle bare visst hvor langt folk kan gå for å tjene penger. Eller kanskje hun vet det?

Men jeg kan ikke la være å tenke at vi ikke alltid har et valg.

– Jaha, så korsen skal man tjene penger, da? sier jeg med en smule irritasjon i stemmen. Jeg angrer med en gang ordene kommer ut.

Hun snur seg mot meg og sier stille og forsonende: Det er ikke alt som skal selges for penger, men kanskje byttes?

Bestemor skjenker ny kaffe til meg og henter frem hard og mørk kokesjokolade fra det oransje kjøleskapet i kroken bak meg. Jeg ser ut av vinduet og registrerer at han har økt på, vinden, og at han bestefar nok kommer hjem snart. Det er ikke vær å fiske med garn.  

Ho bestemor smatter på sjokoladen og lar den smelte i en ny slurk kaffe. Etter det som i mitt utålmodige sinn kjennes ut som evighet, sier hun:

– Du skjønner det at vi må se kor vi bor og at det dem gjør andre plassa kanskje ikke passer her. 

Pause. En kaffeslurk, et tankefullt blikk ut vinduet, tilbake til kjøkkenbordet her vi sitter. Hun forbereder en av de lengste setningene jeg noen gang har hørt.

– Kanskje nord er laga sånn at man ikke ska være så stor? Se på bjørka, du, den er krokat og lav, se på folkan her, dæm er kortvokst og hjulbeint. Kanskje å bo nord har forma oss både innaførr og utaførr, har lært oss at vi må ha respekt for landskapet og naturen vi bor i, at vi må spelle på lag ellers hevne det seg med uår og uvær. 

Sånn ville en samtale mellom meg og bestemor gått for seg hvis hun hadde levd. Men hun døde i 1987, like stille som hun levde. 

Likevel og heldigvis ga hun meg en verdifull arv alle de gangene vi satt ved kjøkkenbordet eller jobba i fjøsen mens lyden av drøvtyggende sauer og hadde minnerike samtaler. Klok og rolig og langt mellom setningene. Hun lærte meg om samisk kultur, om en annen tid og levemåter som ikke står i noen bøker. 

Og så lærte hun meg viktigheten av å fortelle historier. Våre egne historier.