Samenenes historie er lite dokumentert. Det gjør at tradisjoner, kultur og historie kun overlevde gjennom muntlige overføringer, og sjelden skrevet ned for ettertiden. Det gjør kulturen sårbar.

I NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark finner vi bakgrunnen for at sjøsamenes fortid har gjort nåtidens sjøsamiske kultur spesielt sårbar.

«6.2 Samisk bosetning i kyst- og fjordområder over tid

6.2.1 Omtale av samer i gamle kilder og ­tidligere forskning

Forskning på samisk historie innebærer noen spesifikke problemer, sammenlignet med forskning på majoritetsbefolkningers historie. De eldste beskrivelser og vurderinger av samer og deres samfunn og kultur er gjort av andre enn samene selv. Som det pekes på i en tidligere utredning om samerettslige forhold, blir samer i nabofolkenes skriftlige beretninger omtalt bare i forbindelse med spesielle forhold, som når det oppstår konflikter med samer, i forbindelse med handel, skattelegging og i grensetvister der samer opptrer som «vitner». Et annet forhold som nevnes, er beskrivelser av samene som trolldomskyndige. 2

I boken  Samenes historie fram til 1750 (Hansen og Olsen 2004) peker forfatterne på at det fram til 1970-tallet var en utbredt oppfatning at samenes fortid ikke tilhørte de historiske disiplinenes arbeidsområde. Samene var påfallende lite synlige i lokale og regionale bosetningshistoriske studier fra Nord- og Midt-Skandinavia. En av grunnene er at begrepet bosetning ble gjort synonymt med den første norrøne gårdsbosetningen. Ut fra en slik forståelse holdt samene til i «ubebodde» områder. Omtale av samer i historiske beretninger var helst i sammenhenger der deres aktivitet eller tilstedeværelse forklarte forhold ved de norrøne folkenes samfunn, og først fra 1980-tallet kan man snakke om samisk historie og arkeologi som synlige akademiske felt. De peker også på at konsolideringen av de nordiske nasjonalstatene gjorde spørsmålet om de nordiske folks herkomst og historiske status mer eller mindre overflødig. Norges historie var per definisjon norsk (Hansen og Olsen 2004:10-13 og 42).

Forskning på samenes historie kan i noen sammenhenger også bli påvirket av samers selvforståelse, og syn på egen historie. I boken Fjordfolket i Kvænangen.  Fra samisk samfunn til norsk utkant skriver Bjørklund (1985) at han hadde et problem da han kom til Kvænangen i Nord-Troms som bygdebokforfatter. Han ble nemlig fortalt at det ikke fantes historie der.

Blant lokalbefolkningen var det vanlig å knytte historisk tradisjon til vage beretninger om stamfedre i Sør-Norge, Danmark eller Tyskland. En slik oppfatning inkluderte ikke områdets fleretniske bosetning – samer, kvener og nordmenn.

6.2.2 Samisk bosetning langs Finnmarks­kysten – noen arkeologiske funn og historiske kilder

Samisk etnisitet kan tidfestes til slutten av siste årtusen f.Kr. Fra denne tiden finner man den første dokumentasjonen av at fangstsamfunn i det indre, nordre og østlige Fennoskandia var involvert i mer omfattende eksterne transaksjoner. På samme tid ble det i dette området utviklet et klart symbolspråk som kan ha vært uttrykk for en bevisst etnisk signalisering (Hansen og Olsen 2004:41). 3

Arkeologiske undersøkelser de siste tiårene har gitt ny kunnskap om samisk bosetning langs kysten i Nord-Troms og Finnmark. Det er funnet rester etter små runde torvhus (og trolig også telt) med sentralt plassert ildsted, og ofte med samme inndeling av gulvflaten som i den samiske «bealljegoahti» (rundgammen og telt) fra historisk tid. Hustypen er datert tilbake til Kristi fødsel. Slike tufter som man mener representerer opprinnelsen til den samiske rundgammen, opptrer ofte i forbindelse med hellegroper 4. Spesielt i den vestlige delen av området finnes også mange spor etter smale naust eller båtopptrekk. Disse funnene kan samlet sett vitne om en sesongmessig bruk av ytterkysten, der produksjon av tranolje har inngått som et element. Ut fra historiske kilder, blant andre Ottars beretning (omtalt nedenfor), kan man anta at det dreier seg om sommerfangst. Lenger inn i fjordene kan det finnes spor av mer solide hus forbundet med vinterbosetning (Hansen og Olsen 2004:72-73).

Ottar var en av flere stormenn eller høvdinger i Hålogaland. Han fortalte til kong Alfred den store av England i ca år 890 at han bodde lengst nord av alle nordmenn, og at nord for han var landet ubebygd, med unntak av at på noen få steder slår finner 5 seg ned for å gå på jakt om vinteren og for å fiske ved havet om sommeren. Ottar bodde sannsynligvis i Malangen, som på den tiden ble regnet som den nordligste grense mellom bumenn og finner. Han hadde seilt nordover og østover langs kysten og videre til Bjarmeland, dvs. til landet rundt Kvitsjøen i Russland. På denne kyststrekningen var det ubebodd land, bortsett fra «fiskere, fuglefangere og jegere, og de var alle finner.» Ut fra denne skildringen regnes det som sannsynlig at det var samer som befolket denne kyststrekningen på den tid. I vikingtiden (dvs. ca. 800 – 1050 e. Kr.) kan det også ha vært norrøn helårsbosetning på enkelte steder i Finnmark. Det gjelder for eksempel Loppa øy. Den norske bosetningen i Vest-Finnmark ble imidlertid borte omkring år 1100. 6

I den norrøne sagalitteraturen er same («finn») omtalt mange ganger. Sagaene som stort sett er forfattet på 1200-tallet, beskriver hendelser som skal ha funnet sted fra 900-tallet til 1200-tallet. Om samer i Nord-Norge nevnes aktiviteter som jakt, fangst, båtbygging, trolldom og tjeneste hos høvdinger eller konger. For Finnmarks vedkommende er samer ikke omtalt i norske samtidige skriftlige kilder før ca. 1450-1520. Av den grunn understrekes betydningen av Ottars samtidige beretning fra omkring 890.