Det er ingen hemmelighet at det samiske folk har fått smake konsekvensene av fornorskningspolitikken, Brent jord, modernisering og stigmatisering helt opp til vår tid. De fysiske sporene etter den sjøsamiske kulturen er mest truet og i ferd med å forsvinne. De immaterielle sporene er nær ved å gå samme vei.

Vi snakker om både materielle og immaterielle kulturminner og spor. Den første gruppen er kulturminner til å ta og føle på, mens de immaterielle kulturminnene er de som lever videre som kulturytringer i skriftlig form, eller som eventyr og historier, sang og dans.

Kulturminneloven definerer kulturminner slik:

«Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.»

I de sjøsamiske områdene er klokka fem på tolv for å få dokumentert og formidlet siste rest av tradisjonskunnskap, fortellinger og historier. De fysiske sporene ble brent under krigen, men fortellingene, tradisjonene, gamle tufter og spor i naturen fins fremdeles – enn så lenge. Det er et lite tidsvindu som står igjen, derfor haster det å få dokumentert så mye som mulig så raskt som mulig – for ettertiden. 

Det er mange sjøsamiske steder som er fraflyttet eller i ferd med å bli fraflyttet, forgubbet og glemt. Deres historie er lite dokumentert. Derfor er dette prosjektet et lite bidrag til forståelsen av dette folkets historie og levesett.

Med støtte fra Sametinget har vi fått muligheten til å starte en dokumentasjonsprosess. Det skjer i første omgang i Langfjorden/Lákkovuotna, en fjordarm i Tanafjorden i Gamvik kommune, Finnmark fylke. Vi går inn i de sjøsamiske bygdene Laggo, Nervei, Langfjordnes og Skjånes som blir «caser» og blir representative for andre fornorskede sjøsamiske områder i hele Troms og Finnmark. Sjøsamisk historie og virke er ikke så godt dokumentert og undersøkt som innlandssamene/reindriftssamenes. Derfor er mangfoldet i denne delen av den samiske historien og kulturen desto viktigere å dokumentere. Jeg har ofte fått høre fra sjøsamisk hold at de føler seg som «det glemte folket», de som verken var samisk nok eller norsk nok. 

Derfor er det viktig å undersøke, dokumentere og formidle historier om tradisjonell kunnskap og immateriell kulturarv.

Nervei, sjøsamebygd i Langfjorden, Gamvik kommune, Finnmark. Foto: Torill Olsen

Men dette prosjektet er ikke bare viktig ut fra personlige preferanser, selv om det er en viktig årsak til at jeg søker støtte til å gjøre usynlig kulturarv til synlig kulturarv. Da jeg ble eldre og dro til universitetet i Tromsø for å studere historie og samfunnsvitenskap forstod jeg mer av hvor sårbar denne sjøsamiske delen av det samiske samfunn egentlig var. 

Stoltheten og kampen som innlandssamene og reindriftssamene satte i gang i forbindelse med Alta-saken berørte ikke sjøsamene inn i fjordene i samme grad. Jeg tror nesten at de skammet seg enda mer over det å være samisk. 

Min bestemor brente kofta si på bålet i frustrasjon og reindriftsloven av 1978 kuttet i praksis mye av den personlige kontakten mellom sjøsamene og reindriftssamene. Bestefars «sytingsrein» ble borte, og møtet med reindriftssamene på høsten ble stadig sjeldnere.

Fornorskningen fikk dermed et stadig sterkere fotfeste i sjøsamiske områder inn mot 1980-tallet, noe som betydde at det ikke tyskerne hadde brent av fysisk infrastruktur fjernet folk selv; Laksegammer, fjøsgammer, landbruksutstyr, båter og bruk, gamle hus og møbler, klær, kofter og inntørkede skaller … 

Så hva er det da igjen å dokumentere?

Når så mye er forsvunnet, er det da noe igjen å dokumentere av kulturarv som f.eks. fysiske spor i landskapet og gamle fortellinger? Eller er det for sent?

Nei, det er det ikke, men det haster. Av fysiske spor er det fremdeles antydninger i naturen av gammetufter, steingjerder, landbruksutstyr, hesjestolper, båter, fiskeutstyr, båter og laksehytter som er bygd av rekved og torv. Folk kan fortelle hva sporene i naturen er, og hvilken hensikt de hadde f.eks. at det er uttak av torv som gjør at myrene fremdeles er firkantet. 

Muntlige fortellinger om fangstmetoder, mattradisjoner, husdyrhold, de underjordiske, om magiske steder, gamle stier, fiskevann og slekters gang er en del av de immaterielle kulturminner. Her fins også siste rest av sjøsamiske joiketradisjoner og hvor man begravde sine før kirkegårdene kom, for å nevne noe.

Det er verd å merke seg at tradisjonelle samiske måter å drive næringsvirksomhet på ikke fører til særlig inngripen i landskapet. 

«Mange av de samiske kulturminnene er også små og lite iøynefallende, mens andre kulturminner som gammetufter, fangstanlegg, offerringer og labyrinter er lettere å identifisere i landskapet. Grensen mellom natur og kultur kan være flytende: Rene naturformasjoner kan også være kulturminner – som markante flyttblokker i terrenget som har tjent som offersteder (sieidier). Steder har også bevaringsverdi fordi de er forbundet med tradisjoner. Tradisjonene kan være knyttet til fortidens religionsutøvelse, til tradisjonell ressursutnyttelse, og til hverdagslivet så vel som til mytiske hendelser.» (kilde: Miljolare.no)

Slik kan kulturminner tas vare på og bygd på lokalbefolkningens egen historie, og styrke lokal identitet og historie. 

Dårlig selvtillit og følelse av å være et glemt folk i skvisen mellom det norske og de sterke innlandssamene, er en problemstilling som er lite drøftet og gjort offentlig tilgjengelig.   

Det er forøvrig lite kjent at kommunene selv kan være pådrivere for at samiske kulturminner sikres, men da må de ha kunnskap og dokumentasjon om hva som skal sikres i området. Det er i svært liten grad undersøkt og synliggjort i Gamvik kommunes planverk. 

Det er også ukjent for mange at Sametinget kan ha innsigelser når samiske interesser er truet, men det forutsetter at man vet hva som fins av samiske kulturminner i sitt område. Noe av det skal undersøkes og dokumenteres i dette prosjektet.

Kjøllefjord vindkraft. Foto: Torill Olsen

Det moderne Norge – med ny gruvedrift, oppdrettsanlegg, vindmøller og infrastruktur tilpasset en stadig økende strøm av turister – vil i stadig større grad ønske å gjøre inngripen i de sjøsamiske områdene i fremtiden. Uten historie, en stolt identitet og vilje til å verne om egne verdier risikerer sjøsamene å bli overkjørt. Dette skjer allerede i en del av de sjøsamiske områdene i Troms og Finnmark.

Derfor er det særlig viktig at kulturminnene fra sjøsamiske områder blir dokumentert, synliggjort og vernet. Da er det enklere å hevde sin rett. Arbeidet i Langfjorden i Gamvik kommune kan være et steg i riktig retning.

Siste sjanse før kunnskapen forsvinner  

Fraflytting og sentralisering har tømt småstedene for ungdom, med unntak av noen få som blir igjen. Ofte er de som blir «gamle ungkarer» som blir en stor del av befolkningen sammen med en stadig økende forgubbing. 

Manglende moderne infrastruktur og liten tilgang til arbeidsplasser gjør ikke saken bedre. Det bærer Nervei, Langfjordnes og Skjånes preg av. Laggo er allerede fraflyttet. Siste beboer var Charles Grip som nylig ble flyttet til  helsesenteret i Mehamn.

Kvinner som kan bli gode «kjærringemner» er det tynt med. Forgubbingen går fort, folk flytter mer bort enn til. Rett nok kommer nostalgikerne hjem på ferie, men ellers er vintrene stille og feriehusene står alene med ett utelys som bærer bud om at feriegjester kanskje kommer noen dager til sommeren.  

Denne stille død av småsteder langs de sjøsamiske fjordene gjør at det haster å få tak i de fortellingene som gir et bilde av viktige kulturminne. Ikke kan de bare fortelle, men også være med på å bevare viktig samisk historie og levesett for ettertiden.

Samisk tradisjonskunnskap om naturen og ressursbruken avgir relativt få fysiske avtrykk.  Det er selvsagt positivt sett fra et klima- og miljøperspektiv, men gjør det også vanskelig å finne og bevare. Derfor er de som fremdeles har denne tradisjonskunnskapen og historien så viktig. De kan fortelle, de kan vise hvor gammer, fiskehjeller, laksehytter, gamle skolebygg, fjøs og andre spor fra en forgangen tid. 

Det er imidlertid viktig å huske at hus, fjøs, sjøboder, fiskebåter og redskaper og alt de eide ble borte for alltid på grunn av tyskernes brenning og rasering under 2. verdenskrig. Det gjelder også gamle fotografier. Derfor er gamle bilder, samt ord og uttrykk, en viktig del av dette prosjektet. 
Mye ble borte for alltid, men noe klarte folk å redde.

 
Fra undervisning i Langfjordnes. Skolegammen ca. 1920. Fotograf ukjent.

Hvem kan fortelle?

Det er flere gode fortellere i Skjånes, Langfjordnes, Nervei og Laggo. Dessverre er mange av dem borte eller så gamle at de begynner å glemme. Derfor haster det med å intervjue dem. Heldigvis fins det også noen yngre som kan gi muntlig bidrag om immaterielle kulturminner som tradisjoner, sagn og forestillinger om natur, vær, levd liv og tenkesett.  

Sjøsame og fiskerbonde Wilhelm Nilsen, Nervei. Født 1910, død 1981. Fotograf: Ukjent

Hvordan få folk til å fortelle?

Sjøsamene i Langfjorden er vanskelig å få i tale. De svarer ofte med taushet om det er noe de ikke vil fortelle, eller de forteller det de tror mottakeren vil ha av informasjon ut fra hvordan de oppfatter den som spør. 

«Nei, det e no ikke nokka å trække fræm, kæm sku nu ha interesse av det æ har å fortelle?» 

Det ligger mye skam og mindreverdighetsfølelse i folket i fjordene. Ikke føler de seg helt godtatt som ordentlige samer av reindriftssamene/innlandssamene og ikke godtatt som helt norske av de som bor ute ved kysten. Over tid har imidlertid dette utviklet seg til at man ikke snakker så mye om «før i tia» og heller ikke syns det er noe å prate om. 

Tillit, kunnskap og tid er nøkkelen til å få folket til å fortelle, men en vanlig intervjusituasjon kan gjøre dem utrygge. Som journalist har jeg erfaring med dette problemet. Kunsten er å starte med å snakke om vanlige ting, hente litt av egen historie, drikke kaffe, lytte og ha god tid. Slik opparbeider man trygghet som er viktig for å få dem til å fortelle også om de tingene som de tror intervjueren ikke er interessert i. Det er viktig å bygge tillit. Hvis ikke blir det bare fornorskingens idealer som styrer innholdet i samtalen. Tillatelse til å publisere deres fortellinger blir selvsagt innhentet skriftlig. 

Wilhelm og Berit Nilsen, Nervei 1960-tallet. Fotograf ukjent.